De siste dagene =)

En bitteliten oppdatering, vi har bodd på et crappy hostel de siste dagene, men det har forsovet gått greit. Vi har vært på internatskolen og levert ut hoppetau og masse massse mer som var det vi kjøpte for noe av de innsamlingspengene vi fikk inn.


I går var det markedsdag og alle sammen fant noe de likte. Så med suvernier kommer vel alle hjem med! Prutingen gikk ganske greit for seg og vi fikk stort sett tingene vi ville ha for prisen vi kunne gå med på.

I dag har vi vært hos trollmann, det var interressant og litt fasinerende. Men han som vi har hatt med oss trodde han var en falsk trollmann. Men det kan ingen av oss andre si noe på siden vi ikke kan bevise hva som fungerer eller ikke. Og vi fikk kun informasjon og svar på de spm vi hadde så det var ikke noe trolldom innblandet på dette sammentreffet.

Senere i kveld/natt skal vi på flyet hjem til Norge igjen. Alle gleder seg utrolig mye til å se dere der hjemme igjen å kunne snakke med dere uten at strømmen skal gå, batterier være tomme, for dyre regninger eller andre ting som har gjort det vanskelig. Men turen har vært fin, selvfølgelig har det vært et par humper og dumper i veien, men som vi sier om det blir forsinkelser eller noe sånt er "This is Africa" så setter vi et smil på ansiktet de fleste gangene.

Nå venter muligens et marked til oss eller så blir det bare avslapping resten av tiden til vi skal til flyplassen. Vi reiser herfra (Kampala) rundt ni tiden så vi er på flyplassen rundt halv elleve, elleve. Så rekker vi middag på Lundheim til og med =D Men ikke forvent dere rene og godluktede globalt gjeng tilbake. Vi har fått til en hel vaskedag med klær hvor klærne bare sluttet å lukte vondt, men fortsatt var full av Afrika sand og møkk. Noen klær hadde til og med apekatt avtrykk på seg. hehe. Så dere på Lundheim, vi på globalt setter STOR pris på om vaskerom og dusjer kan være "våres" resten av dagen i morgen etter at vi har kommet hjem =P hehe.

- Jasmin

Jamii Bora & Carnivore

Hei sann folkens, vil gjerne begynne med en advarsel, om at det kan være en drøy romantisering av Carnivore, som er da en av verdens beste resturanter.

Vi startet dagen med frokost på Java House, der de har helt himmelsk milkshake. Planen for i dag var å besøke Jimii Bora, og ta dra til Carnivore, sammen med vår sjåfør Dennis, som har gjort oppholde vårt i Nairobi utrolig mye lettere. 

Får de som ikke vet hva Jamii Bora er, så skal jeg forklare det kort og enkelt.  Jamii Bora er en bank som driver med mirkofinans, og de holder også på å bygger en by utenfor Nairobi, på en plass som heter Kaputei, som er et masai område.

VI startet besøket med å dra til Jamii Bora sitt hovedkvarter, vi ventet litt lenge utenfor hovedkvarteret, inn till noen hentet oss. Grunnen til at vi ventet, har noe med at det hadde vært kommunikasjons svikt mellom Eivind og kontakten i Jamii Bora (Eivinds kommentar: Sånt skjer i Afrika…). Men alt ordna seg heldigvis til slutt. VI var hentet av en skrøpelig liten dame, med et veldig koselig og seriøst ansikt. Hun så ut til å være et av de folkene som var høyt oppe i Jamii Bora, som jeg syntes var ganske kult, på grunn av at hun hadde en bakgrunn som tigger. Hun viste oss rundt omkring inne i banken, og fikk oss till å hilse på folk, det er så mange navn å huske, så hukommelsen sliter litt med å huske alle navnene. Den lille afrikanske damen guided oss til disken, der folk tok ut mikrofinans, og fikk han fyren bak vinduet til å vise oss en lite dingse boms, som var ganske så genial. Det så ut som en liten kviteringsmaskin, som hadde en fingertrykksavleser.  Når man startet en konto hos Jamii Bora, så scannet man finger avtrykket, dermed så var du registrert i systemet, og når du satt fingen din på avleseren, så kom det en kvittering der det sto om beløp, renten å masse annet informasjon om kontoen din. Etter denne lille interessante demonstrasjonen, dermed gikk vi opp till kontoret deres, og inn i et møte rom. Vi hilste på en del folk igjen, men disse var da høyt oppe i stigen i Jamii Bora.  Inne i møte rommet var det hengt opp utrolig fine bilder om Kaputei og menneskene som bodde der. Noen bilder bare traff deg rett i hjertet.  Vi satte oss ned, å lurte på hva som skulle skje nå. Vi kunne se at de hadde forberedt seg på veldig kort tid, og de så ut se de tok det meste på sparke. Men selv om det var en teknisk feil i kommunikasjonen, så var det et veldig bra møte, og vi fikk svarene våre. Vi ble grundig informert om kaputei og mikrofinans.        


- Raymond

Remand Home 0-6 år

Etter en utrolig hard start på dagen, som Jasmin har skrevet om, var det utrolig godt å få se hvor godt barna på Remand Home hadde det. Etter å ha vært en stund med barna fikk noen av oss lov til å reise og besøke de små barna i alderen 0-6. Jeg, Raymond og Ida var de utvalgte. Jeg må takke resten av klassen så utrolig mye for at jeg fikk reise. Spesielt Gyrid. Dette var det jeg hadde gledet meg mest til med turen, og er det som så langt sitter sterkest igjen. Så tusen takk!

Vi ankom senteret for de små barna sammen med Eivind, Åshild, Boniface  og flere fra Mysa. Utenfor stod lederne av senteret. Vi hadde tatt med bananer og melk, noe som ble sett på som en fin gave å gi. Etter mange håndtrykk og en rask introduksjon fikk vi en omvisning på senteret. Inne var det mørkt. Rundt 20 barn i alderen ca 3-6 sitter i et stort rom og underholder seg selv. Ansiktene deres lyser opp med en gang de ser oss. De vinker og ler.

Akkurat dette er nok sterkest for Ida. Jeg ser at hun begynner å bli blank i øynene. Tidligere på dagen, når vi var i cellene, fikk Ida kontakt med en liten gutt. Han kan ikke ha vært mer enn 3-4 år gammel. Forskremt sitter han på pinnebenken inne i cellen . Han har fått te og en skive brød av oss. Imens vi andre fortsetter å dele ut brød, setter Ida seg forsiktig på huk ved siden av den lille gutten. Hun legger en hånd på det nakne hodet og stryker ham over kinnet. Bare å være vitne til dette er utrolig sterkt. Ansiktet til gutten forandres på et lite sekund. Det tomme skremte ansiktet er med ett forvandlet til en eneste stort glis, en kan nesten høre latteren klukke nede i halsen hans. Han lukker øynene og lener seg mot handa til Ida. I dette øyeblikket virker han helt rolig og trygg. Jeg tenker med meg selv, hvor lite nærhet får egentlig disse barna. En av fengselsvaktene kommer inn, vi må gå videre. Gutten ser på Ida med de store mørke øynene sine, alvoret tar ham igjen så fort hun ikke er nær ham lenger. Jeg ser at dette er tungt for Ida, men vi må videre. Vi reiser videre til Remand Home 7-16. En lastebil fullastet med barn kjører forbi oss i det vi har parkert. Vi følger automatisk etter. Ida går lengst fremme. Plutselig ser jeg blikket hennes stivne, før hun begynner å smile. Hun har fått øye på den lille gutten fra cellen. Han står ved siden av lastebilen. Med ett ser han henne. Han begynner å løpe mot henne, han ler, høyt. Ut fra ingenting kommer armen til en mann. Han griper tak i armen til gutten. Mannen sier noen strenge gloser og peker på lastebilen. Før vi rekker å tenke oss om er gutten tilbake på lasteplanet. De kjører vekk. Ida står litt tafatt tilbake. Jeg føler virkelig med henne.

 Som sagt reiste vi til Remand Home 0-6. Jeg ser Idas blikk lete etter noe blant alle de vinkende og leende barna. Og der sitter han. Han vinker og ler, reiser seg og løper nok en gang mot Ida. Nå er det ingen som kan stoppe ham. Han løper inn i armene til Ida, og Ida løfter ham opp. Jeg må snu meg bort for å ikke begynne å gråte.

Vi blir fortalt at dette ikke bare er et hjem for barna, men også et adopsjonssenter. De søte damene viser oss rundt. Køyesenger er stablet tett i tett i rommene for å ha nok senger til alle. Det er 81 barn på senteret. Neste rom er fullt av sprinkelsenger, gangveien mellom sengene er så smal at vi må nesten gå sidelengs. De fleste barna her ser ut til å være i 1årsalderen , ikke eldre. De små bleiebarna stabber rundt i rommet. Noen står eller ligger i sengene sine. Selv om de er så små må de drikke og spise selv. Den lille plastkoppen er nesten for tung for den spinkle kroppen å løfte. Allikevel klarer de alle å få i seg grøten. Ei bitte-lita jente, hun er så lita at hun så vidt har lært å stå, rekker frem handa. “jambo” (hei) sier hun. Jeg må nesten le. Alle er sjarmert. Vi går videre. Neste rom er barna 1-3 år. De ligger rundt omkring på gulvet, spiser eller er i sengene. En av de ansatte forteller at her bor også den yngste på senteret. Hun er ca en måned gammel. Det er fælt å se den tynne kroppen ligge helt alene i en stor sprinkelseng. Disse barna må klare seg mye alene. De ansatte jobber hardt, men det er umulig å få gitt alle oppmerksomhet hver dag. De minste barna prøver hjemmet å sette i fosterhjem, men dette er vanskelig å få til. Barn under 2 år kan bli adoptert bort. Resten av barna vil mest sannsynlig fortsette i systemet. Når de er blitt 7 blir de flyttet til det første hjemmet vi besøkte. Og om de ikke blir frikjent der vil de gå videre til fengsel for voksne. Dette er helt forferdelig. Mesteparten av disse små barna er blitt funnet i veikanten, i søppelkasser eller blitt forlatt av foreldrene på noens dør. Fattigdom har mye av skylden for dette, men også det at guttebarn er mere verdt enn jentebarn spiller inn. Mange jentebarn blir rett og slett kastet som søppel. Foreldrene har kanskje bare råd til å ha et barn til. Ikke alle vil da godta at det ene barnet er ei jente.

Vi får beskjed om at vi kan gå fritt rundt. Jeg setter kursen mot de minstes rom, men blir stoppet på veien. En liten gutt med skittent fjes står i en av gangene. Han er nok rundt 1 ½ år. Det er noe med han. Han kommer helt bort til meg og drar meg i buksa. Det er mange andre barn også rundt meg, men det er noe med denne gutten som jeg ikke kan sette fingeren på. Han strekker seg mot meg og jeg løfter ham opp. Han er nok snart for gammel til å bli adoptert bort. Jeg får frysninger av å tenke på at han mest sannsynlig bare blir en av mange i systemet. Alle de andre “voksne” har gått ut til lekeplassen, det er varmt.  Jeg setter meg ned på det kjølige murgulvet, med den lille gutten på fanget. Han lener seg inntil brystet mitt og lukker øynene. Han puster tungt. Jeg stryker han på ryggen under den tykke strikkegenseren, han ser på meg og smiler. Øynene hans er så store. De er fortsatt blå, så han kan ikke være veldig gammel. Han er så utrolig skitten. Jeg får helt frysninger. De andre barna klatrer rundt meg. Noen fletter håret mitt. Andre prøver å snakke med meg. Jeg forstår jo ikke et ord.  Jeg reiser meg og går ut. Fortsatt med gutten på hoften. Ei lita jente gråter og vil opp. Jeg løfter henne med den ledige armen. Hun er så tynn og slapp. Hun stopper etter hvert å gråte og lener seg mot meg. Vi leker en alt for liten stund med barna før Boniface sier at vi må gå. Det tar 20 minutter før vi kommer oss ut. Barna gråter når vi sier ha det. Den lille gutten på hofta mi skjønner ingenting. Han sitter fortsatt og koser og ler. Ved utgangen kysser jeg ham på hodet og setter ham ned. Det er utrolig vanskelig. Han strekker seg mot meg og skjønner ikke at han ikke kan være med. Jeg kjenner gråten komme, men vet at jeg må gå. Jeg tar et dypt pust, vinker og går ut døra. Jeg SKAL tilbake hit en dag.

VI må også si ha det til Boniface og Mysa-gjengen. De har vært så flinke med oss. Boniface gir meg en god klem. Jeg kommer til å savne ham. Jeg hopper inn i minibussen vår. Nå er det tilbake til resten av klassen.

 - Marianne

Remand home 7-16

Etter at vi hadde besøkt juvenile court var alle ganske nedtrykte og usikre på hva vi kunne vente oss når vi kom frem til Remand Home, som var neste post på programmet. Vi hadde fått vite at det er et barnefengsel/barnehjem hvor barna ofte blir sendt fra juvenile court, men utenom det visste vi veldig lite. Etter de vonde inntrykkene fra juvenile court var jeg bekymret for om det var like ille på Remand home, for det var virkelig vanskelig å se, og jeg var usikker på om jeg ville takle mer.

Vi kjørte avgårde fra rettslokalene som lå midt i byen, og etter hvert som vi kjørte ble omgivelsene mer og mer landlige. Da vi svingte inn på gårdsplassen foran Remand home skjønte vi fort at dette var noe annet enn juvenile court. Husene så mye koseligere ut, og de hadde grøntarealer rundt. Fem minutter etter at vi hadde ankommet kom det en lastebil med barn i, og vi kjente igjen flere av barna vi hadde sett i fengselet tidligere på dagen. Det var en utrolig lettelse å se at de fikk dra fra den mørke cellen! Så forsvant barna, og vi ble invitert inn i bygget. Der var det klasserom, toaletter, matsal, sovesaler og en åpen plass hvor vi sto og ventet mens de voksne pratet litt. Vi så et par nysgjerrige barn som kikket på oss fra hjørner og døråpninger, og flere av barna fra juvenile court ble vist inn mens vi sto der. Vi så blant annet at hun som gråt så høyt i fengselet ble tatt imot av tre jenter i skoleuniform, og hun smilte og pratet da de gikk inn på jentesalen sammen.

Så ble vi tatt med til en annen del av uteplassen, og der satt det rundt femti gutter og jenter som så ut til å være mellom 7 og 16 år gamle. Vi hadde en runde der alle presenterte seg, og det ble mye fnising, spesielt fra de mindre guttene som visst syntes at det var ganske flaut å reise seg opp og presentere seg for oss. Så ble det satt på musikk, og etter at alle hadde danset fra seg dro halve klassen vår videre til et annet bygg for å møte de yngre barna. Jeg, Janne og Jasmin ble igjen. Så snart de andre hadde dratt var det lunsjpause, og vi satte oss ned i en ring med barna. Det ble delt ut brødskiver og brus som vi hadde tatt med, og etter at alle barna hadde fått fikk vi også ta en flaske hver. Alle var ganske sjenerte i starten, men etter at vi hadde spist spurte de om hva vi het igjen, og da var isen brutt. Jeg har merket at afrikanere har store problemer med å uttale navnet mitt, Gyrid, så vi ble bare hetende Janne, Jasmin og Mzungu (ordet de bruker om hvite mennesker). Barna var veldig fascinerte over den hvite huden vår, og de syntes det var utrolig morsomt å ta på den og å sammenligne fargen med sin egen. Janne og Jasmin hadde selvfølgelig med seg kameraene sine, og barna hadde det kjempegøy med å ta bilder av oss og hverandre. De var virkelig åpne og utadvendte!

Etter en liten stund tok de oss med ut på en stor, kjempefin eng hvor de pleide å få leke etter skoletid. Der hadde de fotballmål, volleyballnett, sklie og husker, og mens Janne og Jasmin styrte hvert sitt lille studio med ivrige små fotografer, fikk jeg være med og leke. Først skulle vi hoppe tau, men jeg var ikke like flink som dem, og ble raskt satt til å svinge tauet istedenfor. Så ble jeg tatt med for å spille badminton med en av de litt eldre jentene, men i den afrikanske heten ble det raskt for varmt for meg, så da ble jeg tatt med for å ta bilder med dem istedenfor – “Can I try? This one too! Mzungu!”. Jasmin viste dem hvor stor kontrast det ble mellom meg og dem på kameraet, og da lo de seg skakke og sammenlignet huden vår på nytt. Vi hadde det kjempegøy med dem, og etter mer leking, fotografering og et kappløp tvers over hele engen, sto plutselig Eivind der og sa at vi måtte dra. Tiden hadde gått veldig fort, og både vi og barna skulle ønske at vi kunne blitt litt til, men programmet var strengt og vi måtte tilbake til Nairobi. Vi klemte barna og sa ha det og takket for en fantastisk dag, og lovet å sende dem noen av bildene vi hadde tatt. Den ene jenten som hadde holdt meg i hånden og vist meg rundt hele dagen ga meg armbåndet sitt, og det var virkelig rørende. Jeg ga henne en klem til før vi gikk, og så snart vi var ute av porten begynte tårene å trille. Vi fikk virkelig føle på hele følelsesspekteret. Etter å ha sett hvor ille det var på juvenile court var det å se hvor fint det var på Remand home, og selv om det var trist å reise fra dem var det fint å vite at vi hadde gitt dem en bra dag de sikkert ikke kommer til å glemme med det første. Jeg dro derfra med en god følelse, og det var virkelig en dag jeg aldri kommer til å glemme!

- Gyrid

Juvenile court, Remand home og barnehjem

Dagen i dag startet med frokost på den herlige caféen JAVA house Nairobi, som har gode frokoster og diverse tilbehør man kan plukke ut som snacks. Alle på turen har virkelig falt for den fantastiske milkshaken av alle slags smaker man kan finne, jeg har virkelig fått sansen av sjokolade eller choko ship milkshake. Men ingen av oss visste hva dagen skulle bringe med seg og hvilke inntrykk og følelser som skulle dukke opp…

Første stopp på dagens program var Juvenile Court, dette er et sted hvor rettsaker for barn holdes, og det er celler hvor barna blir oppholdt før de får en dom.  Her er det barn fra 0-16 år. Grunnen til at dette er til er fordi det er en del slummer hvor barn mer eller mindre har så mye frihet som de vil ha. Og hvis politiet ser barn i slummen uten foreldre kan de bare plukke dem opp og ta de med, det er det samme systemet som hundefangere har bare at dette er snakk om barn.

Når de har blitt plukket opp må foreldrene til barne(ne) komme og hente dem og det er en utrolig lang prosess for at Juvenile court skal forsikre seg om at det er foreldrene.  Dette er for de som ikke har gjort en kriminell handling, men som bare har gått uten foreldre. De som har gjort en kriminell handling må gjennom en ganske lang prosess med rettsak og greier. Etter at barna blir dømt kan de komme til et sted som kalles Remand home, eller så blir de sendt tilbake der de kom fra, men alt dette kommer i neste innlegg. Men først til inntrykkene når vi kom til Juvenile court.

Da vi kom til stedet visste vi langt ifra hva som ventet oss, vi kom uante inn på et lite område hvor toalettene ble vasket rett ved siden av “matlagingen”. Det luktet sterk urin og møkk, og bare 5 m unna skulle vi stå og lage dagens frokost til de som satt i cellene. Vi stod og snakket og tøyset som om alt var normalt og ble veldig fasinerte av en giga gresshoppe som hoppet utrolig langt og høyt. Så startet alvoret.

Vi ble fortalt om stedet og hvordan prosessene her er, dette var et lite slag i ansiktet for oss alle. Det å faktisk høre av en ansatt om at han har plukket opp helt uskyldige barn i slummen bare fordi at de ikke hadde en mamma eller pappa ved siden av seg var bare uvirkelig! Når vi hadde fått litt informasjon om dette skulle vi lage brødskiver og te til barna som satt inne i cellene. Alle stod og hjalp til, men maten var utrolig trist, det var loffbrød og litt grovere brød som fikk én side med smør på og satt sammen med en brødskive til. Teen var litt bedre, men bare det at maten blir laget ute ved doene var et sjokk i seg selv. Så var det en lang ventetid før vi skulle inn til barna og gi maten og drikka.

Når vi kom inn i lokalet var det to celler, en for gutter og en for jenter. Det var omtrent 20 barn og guttecella var full, mens jentecella var ganske romslig siden det var et mindretall av jenter der. Når vi kommer inn hører vi at det er en som står og skriker og skriker, dette gjør at alle blir usikre og litt skremte. Tårene bygget seg opp i øynene, og det var vanskelig å holde igjen allerede da. Men vi fikk det til alle sammen. Vi skulle egentlig inn til jentene først, men det ble gjort om når hun ene bare stod og skrek av frustrasjon fordi hun ikke forstod hva som skjedde. Så vi gikk inn til guttene først, og på de usle benkene der inne satt det en hel gjeng med gutter fra forskjellige aldre. Noen var ganske unge, og andre litt eldre. Så ga vi ut mat og te, vi følte oss som 8 idioter som stod der for å se på noe som ikke var i virkelighetsbildet vårt. Etter å ha delt ut mat til alle to ganger var vi inne hos guttene igjen, tårene var virkelig på vei til å sprute ut der vi så de tomme blikkene. Det stod mange forskjellige ting på veggene, men de som traff meg og Gyrid aller mest var disse:

“I am going home today…” og  “I am getting released today?”

Når vi stod å så på veggene og alt som stod der merket jeg at tårene var på vei nedover kinnene mine og snufsete nese kom, så da valgte jeg å gå ut derfra i stedet for å vise at dette var ille ovenfor de som satt der. Dette var bare helt forferdelig!!

Når vi kom oss ut fra cellene skulle vi hjelpe til med oppvasken, alle var ganske opprørte og i en type sjokktilstand. Å få virkeligheten slengt i ansiktet på den måten er tøff. Det tok sin tid før vi fikk tatt oppvasken og alle hadde satt seg ned, og prøvde å holde tårene unna… Marianne var den første som setter seg litt unna og får tårene som triller nedover kinnene av de sterke tingene vi akkurat har opplevd. Jeg personlig prøvde å holde meg sterk og ikke gråte, men dette var utrolig vanskelig! Til slutt sprekker jeg også, tårene bare triller nedover og hulkingen starter. Bare av å tenke tilbake er det nesten så tårene triller nok en gang. Vi hadde aldri i livet forberedt oss på noe så tøft å se på en så fin morgen som vi hadde hatt tidligere på dagen. Vi fikk tillatelse til å ta bilder på slutten, men dette, bare for jævlig rett og slett til å kunne finne frem kameraet i det hele tatt, så vi valgte å ikke ta noen bilder denne gangen.

Alt var bare utrolig trist og ingen var muntre og glade lengre, men videre på programmet skulle vi, og det skal Gyrid og Marianne snakke mer om i de to neste innleggene.

- Jasmin

Safari og Luksus Lodge 10.25.2010

Hei og Hopp. I dag er det jeg som har fått ansvaret for å skrive dagens blogg innlegg. Jeg skal prøve så godt jeg kan. 

Dagen begynte med at vi sto opp 07.00(ish) for og forflytte oss fra “verdens beste” Hostel. Det var vi alle kjempe glade for. Vi skulle nemlig på safari og hadde en kjempe langt tur foran oss. Trøtte og fortumlet satt vi oss i safari bilen med tom mage. Heldigvis fikk vi en banan til frokost. Etter vi hadde kjørt litt hadde vi et lite stoppe sted ved en stor suvenir butikk. Alle ble svindlet av alle de sleipe og pushi selgerne der. Det var morsomt. Jeg fikk kjøpt med meg et fint bilde og følte at jeg hadde gjort en god prute jobb før jeg skjønte at jeg hadde blitt lurt. Men sånn er det i Afrika J  Vi satte oss inn i bilen igjen med mange nye ting og kjørte videre. Etter langt om lenge og lengere en langt kom vi til en humpete vei, Vi Humpet opp og ned i bilen i litt over en time tenker jeg før vi ankom en masai landsby

Når vi gikk ut av bilen ble vi møtt av en masai guid som var kledd i masai klær(røde klær) Vi gikk en lite stykke mot landsbyen og ble møtt av en haug dansene(hoppende) masai menn som lagde en ring rundt oss. De kom så nærme at de brøt intimgrensene våre på høyt niva. Jeg tenkte med meg selv der jeg sto med en hylende og hoppende masai 5 cm fra fjeset at dette var ganske ukomfortabelt. Eivind ble tvunget til å ha på seg en morsom hatt lagd av en løve manke mens en masai sto ved siden av og blåste i et horn. Jeg måtte le av ansiktsuttrykket til vår kjære lærer. Vi gikk inn i landsbyen, der ble vi møtt av de dansende og syngende kvinnene i byen. Hele opplevelsen var egentlig ganske klein. Jeg måtte selvfølgelig på do og tisse for 1000.0000000 gang på turen. Jeg spurte guiden pent om de hadde do der. Han spurte meg om jeg måtte short eller long, noe som jeg tolket som tisse og bæsje. Så jeg sa short. Vi gikk rundt svingen, og der var jeg så heldig at jeg fikk tisse mellom to kumøkk hus. Jeg satt der og tittet litt rundt meg mens Marianne skjulte meg, god bless her!

Vi gikk litt videre og fikk titte litt i huset til en masai. Etter dette kom det noen høner, jeg ble redd og sprang til bilen. Hele opplevelsen i masai landsbyen var vell litt skuffende for de fleste. Det var så lite “ekte” og virket veldig innøvd for turistene. Synd og se hva dette flotte urfolket må gjøre for og få barna sine på skole og hva de har blitt til.

Vi kjørte videre for og komme oss til telt lodgen vi skulle bo på. Etter en kort kjøretur kom vi til et kjempe flott sted. Der skulle vi sove for natten. Jeg bodde i telt med Marianne. Teltene var sånn her: Fin veranda med flott utsikt, to kjempe deilige senger og et kjempe flott bad med dusj og badekar, do og vask. Det var luksus. Vi var kjempe glade for og endelig komme til et kjempe flott og deilig sted. Vi var der en times tid før vi skulle ut på safari J. Safari var kjempe kult. Vi så masse dyr. Sebra, giraff, bøffel, gnu, løve og flodhest var bare noen. Vi var alle helt i hundre og foto elevene knipset som narkomane. Jeg tittet og sto i sete på bilen selv om det ikke var lov, hihi.

Vi kjørte rundt i tre timers tid, vi hadde det super flott. Så kjørte vi til lodgen igjen. Vi fikset oss litt til middag og fikk en masai til og følge oss fra telte og til spise stedet (ja, det jobbet masaier der). Vi kunne nemlig ikke gå aleine for da kunne det komme løver og skumle dyr.

Vi spiste nydelig middag og meg og Marianne avsluttet kvelden med et bad i badekaret. Vi passet på og låse telt døra fordi apene rundt der har lært seg og åpne teltene. Men nå tar vi kvelden. Så sier jeg natta. Vi skal sove J Vi har til og med fått varme flaske!!

-          Ida Melanie