Dagen i dag startet med frokost på den herlige caféen JAVA house Nairobi, som har gode frokoster og diverse tilbehør man kan plukke ut som snacks. Alle på turen har virkelig falt for den fantastiske milkshaken av alle slags smaker man kan finne, jeg har virkelig fått sansen av sjokolade eller choko ship milkshake. Men ingen av oss visste hva dagen skulle bringe med seg og hvilke inntrykk og følelser som skulle dukke opp…
Første stopp på dagens program var Juvenile Court, dette er et sted hvor rettsaker for barn holdes, og det er celler hvor barna blir oppholdt før de får en dom. Her er det barn fra 0-16 år. Grunnen til at dette er til er fordi det er en del slummer hvor barn mer eller mindre har så mye frihet som de vil ha. Og hvis politiet ser barn i slummen uten foreldre kan de bare plukke dem opp og ta de med, det er det samme systemet som hundefangere har bare at dette er snakk om barn.
Når de har blitt plukket opp må foreldrene til barne(ne) komme og hente dem og det er en utrolig lang prosess for at Juvenile court skal forsikre seg om at det er foreldrene. Dette er for de som ikke har gjort en kriminell handling, men som bare har gått uten foreldre. De som har gjort en kriminell handling må gjennom en ganske lang prosess med rettsak og greier. Etter at barna blir dømt kan de komme til et sted som kalles Remand home, eller så blir de sendt tilbake der de kom fra, men alt dette kommer i neste innlegg. Men først til inntrykkene når vi kom til Juvenile court.
Da vi kom til stedet visste vi langt ifra hva som ventet oss, vi kom uante inn på et lite område hvor toalettene ble vasket rett ved siden av “matlagingen”. Det luktet sterk urin og møkk, og bare 5 m unna skulle vi stå og lage dagens frokost til de som satt i cellene. Vi stod og snakket og tøyset som om alt var normalt og ble veldig fasinerte av en giga gresshoppe som hoppet utrolig langt og høyt. Så startet alvoret.
Vi ble fortalt om stedet og hvordan prosessene her er, dette var et lite slag i ansiktet for oss alle. Det å faktisk høre av en ansatt om at han har plukket opp helt uskyldige barn i slummen bare fordi at de ikke hadde en mamma eller pappa ved siden av seg var bare uvirkelig! Når vi hadde fått litt informasjon om dette skulle vi lage brødskiver og te til barna som satt inne i cellene. Alle stod og hjalp til, men maten var utrolig trist, det var loffbrød og litt grovere brød som fikk én side med smør på og satt sammen med en brødskive til. Teen var litt bedre, men bare det at maten blir laget ute ved doene var et sjokk i seg selv. Så var det en lang ventetid før vi skulle inn til barna og gi maten og drikka.
Når vi kom inn i lokalet var det to celler, en for gutter og en for jenter. Det var omtrent 20 barn og guttecella var full, mens jentecella var ganske romslig siden det var et mindretall av jenter der. Når vi kommer inn hører vi at det er en som står og skriker og skriker, dette gjør at alle blir usikre og litt skremte. Tårene bygget seg opp i øynene, og det var vanskelig å holde igjen allerede da. Men vi fikk det til alle sammen. Vi skulle egentlig inn til jentene først, men det ble gjort om når hun ene bare stod og skrek av frustrasjon fordi hun ikke forstod hva som skjedde. Så vi gikk inn til guttene først, og på de usle benkene der inne satt det en hel gjeng med gutter fra forskjellige aldre. Noen var ganske unge, og andre litt eldre. Så ga vi ut mat og te, vi følte oss som 8 idioter som stod der for å se på noe som ikke var i virkelighetsbildet vårt. Etter å ha delt ut mat til alle to ganger var vi inne hos guttene igjen, tårene var virkelig på vei til å sprute ut der vi så de tomme blikkene. Det stod mange forskjellige ting på veggene, men de som traff meg og Gyrid aller mest var disse:
“I am going home today…” og “I am getting released today?”
Når vi stod å så på veggene og alt som stod der merket jeg at tårene var på vei nedover kinnene mine og snufsete nese kom, så da valgte jeg å gå ut derfra i stedet for å vise at dette var ille ovenfor de som satt der. Dette var bare helt forferdelig!!
Når vi kom oss ut fra cellene skulle vi hjelpe til med oppvasken, alle var ganske opprørte og i en type sjokktilstand. Å få virkeligheten slengt i ansiktet på den måten er tøff. Det tok sin tid før vi fikk tatt oppvasken og alle hadde satt seg ned, og prøvde å holde tårene unna… Marianne var den første som setter seg litt unna og får tårene som triller nedover kinnene av de sterke tingene vi akkurat har opplevd. Jeg personlig prøvde å holde meg sterk og ikke gråte, men dette var utrolig vanskelig! Til slutt sprekker jeg også, tårene bare triller nedover og hulkingen starter. Bare av å tenke tilbake er det nesten så tårene triller nok en gang. Vi hadde aldri i livet forberedt oss på noe så tøft å se på en så fin morgen som vi hadde hatt tidligere på dagen. Vi fikk tillatelse til å ta bilder på slutten, men dette, bare for jævlig rett og slett til å kunne finne frem kameraet i det hele tatt, så vi valgte å ikke ta noen bilder denne gangen.
Alt var bare utrolig trist og ingen var muntre og glade lengre, men videre på programmet skulle vi, og det skal Gyrid og Marianne snakke mer om i de to neste innleggene.
- Jasmin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar