Etter at vi hadde besøkt juvenile court var alle ganske nedtrykte og usikre på hva vi kunne vente oss når vi kom frem til Remand Home, som var neste post på programmet. Vi hadde fått vite at det er et barnefengsel/barnehjem hvor barna ofte blir sendt fra juvenile court, men utenom det visste vi veldig lite. Etter de vonde inntrykkene fra juvenile court var jeg bekymret for om det var like ille på Remand home, for det var virkelig vanskelig å se, og jeg var usikker på om jeg ville takle mer.
Vi kjørte avgårde fra rettslokalene som lå midt i byen, og etter hvert som vi kjørte ble omgivelsene mer og mer landlige. Da vi svingte inn på gårdsplassen foran Remand home skjønte vi fort at dette var noe annet enn juvenile court. Husene så mye koseligere ut, og de hadde grøntarealer rundt. Fem minutter etter at vi hadde ankommet kom det en lastebil med barn i, og vi kjente igjen flere av barna vi hadde sett i fengselet tidligere på dagen. Det var en utrolig lettelse å se at de fikk dra fra den mørke cellen! Så forsvant barna, og vi ble invitert inn i bygget. Der var det klasserom, toaletter, matsal, sovesaler og en åpen plass hvor vi sto og ventet mens de voksne pratet litt. Vi så et par nysgjerrige barn som kikket på oss fra hjørner og døråpninger, og flere av barna fra juvenile court ble vist inn mens vi sto der. Vi så blant annet at hun som gråt så høyt i fengselet ble tatt imot av tre jenter i skoleuniform, og hun smilte og pratet da de gikk inn på jentesalen sammen.
Så ble vi tatt med til en annen del av uteplassen, og der satt det rundt femti gutter og jenter som så ut til å være mellom 7 og 16 år gamle. Vi hadde en runde der alle presenterte seg, og det ble mye fnising, spesielt fra de mindre guttene som visst syntes at det var ganske flaut å reise seg opp og presentere seg for oss. Så ble det satt på musikk, og etter at alle hadde danset fra seg dro halve klassen vår videre til et annet bygg for å møte de yngre barna. Jeg, Janne og Jasmin ble igjen. Så snart de andre hadde dratt var det lunsjpause, og vi satte oss ned i en ring med barna. Det ble delt ut brødskiver og brus som vi hadde tatt med, og etter at alle barna hadde fått fikk vi også ta en flaske hver. Alle var ganske sjenerte i starten, men etter at vi hadde spist spurte de om hva vi het igjen, og da var isen brutt. Jeg har merket at afrikanere har store problemer med å uttale navnet mitt, Gyrid, så vi ble bare hetende Janne, Jasmin og Mzungu (ordet de bruker om hvite mennesker). Barna var veldig fascinerte over den hvite huden vår, og de syntes det var utrolig morsomt å ta på den og å sammenligne fargen med sin egen. Janne og Jasmin hadde selvfølgelig med seg kameraene sine, og barna hadde det kjempegøy med å ta bilder av oss og hverandre. De var virkelig åpne og utadvendte!
Etter en liten stund tok de oss med ut på en stor, kjempefin eng hvor de pleide å få leke etter skoletid. Der hadde de fotballmål, volleyballnett, sklie og husker, og mens Janne og Jasmin styrte hvert sitt lille studio med ivrige små fotografer, fikk jeg være med og leke. Først skulle vi hoppe tau, men jeg var ikke like flink som dem, og ble raskt satt til å svinge tauet istedenfor. Så ble jeg tatt med for å spille badminton med en av de litt eldre jentene, men i den afrikanske heten ble det raskt for varmt for meg, så da ble jeg tatt med for å ta bilder med dem istedenfor – “Can I try? This one too! Mzungu!”. Jasmin viste dem hvor stor kontrast det ble mellom meg og dem på kameraet, og da lo de seg skakke og sammenlignet huden vår på nytt. Vi hadde det kjempegøy med dem, og etter mer leking, fotografering og et kappløp tvers over hele engen, sto plutselig Eivind der og sa at vi måtte dra. Tiden hadde gått veldig fort, og både vi og barna skulle ønske at vi kunne blitt litt til, men programmet var strengt og vi måtte tilbake til Nairobi. Vi klemte barna og sa ha det og takket for en fantastisk dag, og lovet å sende dem noen av bildene vi hadde tatt. Den ene jenten som hadde holdt meg i hånden og vist meg rundt hele dagen ga meg armbåndet sitt, og det var virkelig rørende. Jeg ga henne en klem til før vi gikk, og så snart vi var ute av porten begynte tårene å trille. Vi fikk virkelig føle på hele følelsesspekteret. Etter å ha sett hvor ille det var på juvenile court var det å se hvor fint det var på Remand home, og selv om det var trist å reise fra dem var det fint å vite at vi hadde gitt dem en bra dag de sikkert ikke kommer til å glemme med det første. Jeg dro derfra med en god følelse, og det var virkelig en dag jeg aldri kommer til å glemme!
- Gyrid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar