Remand Home 0-6 år

Etter en utrolig hard start på dagen, som Jasmin har skrevet om, var det utrolig godt å få se hvor godt barna på Remand Home hadde det. Etter å ha vært en stund med barna fikk noen av oss lov til å reise og besøke de små barna i alderen 0-6. Jeg, Raymond og Ida var de utvalgte. Jeg må takke resten av klassen så utrolig mye for at jeg fikk reise. Spesielt Gyrid. Dette var det jeg hadde gledet meg mest til med turen, og er det som så langt sitter sterkest igjen. Så tusen takk!

Vi ankom senteret for de små barna sammen med Eivind, Åshild, Boniface  og flere fra Mysa. Utenfor stod lederne av senteret. Vi hadde tatt med bananer og melk, noe som ble sett på som en fin gave å gi. Etter mange håndtrykk og en rask introduksjon fikk vi en omvisning på senteret. Inne var det mørkt. Rundt 20 barn i alderen ca 3-6 sitter i et stort rom og underholder seg selv. Ansiktene deres lyser opp med en gang de ser oss. De vinker og ler.

Akkurat dette er nok sterkest for Ida. Jeg ser at hun begynner å bli blank i øynene. Tidligere på dagen, når vi var i cellene, fikk Ida kontakt med en liten gutt. Han kan ikke ha vært mer enn 3-4 år gammel. Forskremt sitter han på pinnebenken inne i cellen . Han har fått te og en skive brød av oss. Imens vi andre fortsetter å dele ut brød, setter Ida seg forsiktig på huk ved siden av den lille gutten. Hun legger en hånd på det nakne hodet og stryker ham over kinnet. Bare å være vitne til dette er utrolig sterkt. Ansiktet til gutten forandres på et lite sekund. Det tomme skremte ansiktet er med ett forvandlet til en eneste stort glis, en kan nesten høre latteren klukke nede i halsen hans. Han lukker øynene og lener seg mot handa til Ida. I dette øyeblikket virker han helt rolig og trygg. Jeg tenker med meg selv, hvor lite nærhet får egentlig disse barna. En av fengselsvaktene kommer inn, vi må gå videre. Gutten ser på Ida med de store mørke øynene sine, alvoret tar ham igjen så fort hun ikke er nær ham lenger. Jeg ser at dette er tungt for Ida, men vi må videre. Vi reiser videre til Remand Home 7-16. En lastebil fullastet med barn kjører forbi oss i det vi har parkert. Vi følger automatisk etter. Ida går lengst fremme. Plutselig ser jeg blikket hennes stivne, før hun begynner å smile. Hun har fått øye på den lille gutten fra cellen. Han står ved siden av lastebilen. Med ett ser han henne. Han begynner å løpe mot henne, han ler, høyt. Ut fra ingenting kommer armen til en mann. Han griper tak i armen til gutten. Mannen sier noen strenge gloser og peker på lastebilen. Før vi rekker å tenke oss om er gutten tilbake på lasteplanet. De kjører vekk. Ida står litt tafatt tilbake. Jeg føler virkelig med henne.

 Som sagt reiste vi til Remand Home 0-6. Jeg ser Idas blikk lete etter noe blant alle de vinkende og leende barna. Og der sitter han. Han vinker og ler, reiser seg og løper nok en gang mot Ida. Nå er det ingen som kan stoppe ham. Han løper inn i armene til Ida, og Ida løfter ham opp. Jeg må snu meg bort for å ikke begynne å gråte.

Vi blir fortalt at dette ikke bare er et hjem for barna, men også et adopsjonssenter. De søte damene viser oss rundt. Køyesenger er stablet tett i tett i rommene for å ha nok senger til alle. Det er 81 barn på senteret. Neste rom er fullt av sprinkelsenger, gangveien mellom sengene er så smal at vi må nesten gå sidelengs. De fleste barna her ser ut til å være i 1årsalderen , ikke eldre. De små bleiebarna stabber rundt i rommet. Noen står eller ligger i sengene sine. Selv om de er så små må de drikke og spise selv. Den lille plastkoppen er nesten for tung for den spinkle kroppen å løfte. Allikevel klarer de alle å få i seg grøten. Ei bitte-lita jente, hun er så lita at hun så vidt har lært å stå, rekker frem handa. “jambo” (hei) sier hun. Jeg må nesten le. Alle er sjarmert. Vi går videre. Neste rom er barna 1-3 år. De ligger rundt omkring på gulvet, spiser eller er i sengene. En av de ansatte forteller at her bor også den yngste på senteret. Hun er ca en måned gammel. Det er fælt å se den tynne kroppen ligge helt alene i en stor sprinkelseng. Disse barna må klare seg mye alene. De ansatte jobber hardt, men det er umulig å få gitt alle oppmerksomhet hver dag. De minste barna prøver hjemmet å sette i fosterhjem, men dette er vanskelig å få til. Barn under 2 år kan bli adoptert bort. Resten av barna vil mest sannsynlig fortsette i systemet. Når de er blitt 7 blir de flyttet til det første hjemmet vi besøkte. Og om de ikke blir frikjent der vil de gå videre til fengsel for voksne. Dette er helt forferdelig. Mesteparten av disse små barna er blitt funnet i veikanten, i søppelkasser eller blitt forlatt av foreldrene på noens dør. Fattigdom har mye av skylden for dette, men også det at guttebarn er mere verdt enn jentebarn spiller inn. Mange jentebarn blir rett og slett kastet som søppel. Foreldrene har kanskje bare råd til å ha et barn til. Ikke alle vil da godta at det ene barnet er ei jente.

Vi får beskjed om at vi kan gå fritt rundt. Jeg setter kursen mot de minstes rom, men blir stoppet på veien. En liten gutt med skittent fjes står i en av gangene. Han er nok rundt 1 ½ år. Det er noe med han. Han kommer helt bort til meg og drar meg i buksa. Det er mange andre barn også rundt meg, men det er noe med denne gutten som jeg ikke kan sette fingeren på. Han strekker seg mot meg og jeg løfter ham opp. Han er nok snart for gammel til å bli adoptert bort. Jeg får frysninger av å tenke på at han mest sannsynlig bare blir en av mange i systemet. Alle de andre “voksne” har gått ut til lekeplassen, det er varmt.  Jeg setter meg ned på det kjølige murgulvet, med den lille gutten på fanget. Han lener seg inntil brystet mitt og lukker øynene. Han puster tungt. Jeg stryker han på ryggen under den tykke strikkegenseren, han ser på meg og smiler. Øynene hans er så store. De er fortsatt blå, så han kan ikke være veldig gammel. Han er så utrolig skitten. Jeg får helt frysninger. De andre barna klatrer rundt meg. Noen fletter håret mitt. Andre prøver å snakke med meg. Jeg forstår jo ikke et ord.  Jeg reiser meg og går ut. Fortsatt med gutten på hoften. Ei lita jente gråter og vil opp. Jeg løfter henne med den ledige armen. Hun er så tynn og slapp. Hun stopper etter hvert å gråte og lener seg mot meg. Vi leker en alt for liten stund med barna før Boniface sier at vi må gå. Det tar 20 minutter før vi kommer oss ut. Barna gråter når vi sier ha det. Den lille gutten på hofta mi skjønner ingenting. Han sitter fortsatt og koser og ler. Ved utgangen kysser jeg ham på hodet og setter ham ned. Det er utrolig vanskelig. Han strekker seg mot meg og skjønner ikke at han ikke kan være med. Jeg kjenner gråten komme, men vet at jeg må gå. Jeg tar et dypt pust, vinker og går ut døra. Jeg SKAL tilbake hit en dag.

VI må også si ha det til Boniface og Mysa-gjengen. De har vært så flinke med oss. Boniface gir meg en god klem. Jeg kommer til å savne ham. Jeg hopper inn i minibussen vår. Nå er det tilbake til resten av klassen.

 - Marianne