Janne og Jasmin da vi var på besøk ute i jungelen og spiste lunsj med de lokale.
Vandrende bagasje med elever under, på markedet i Colombo.
Ida, Raymond og Marianne med srilankiske teplantasjer i bakgrunnen.
Jasmin utenfor bilen vår.
torsdag 17. februar 2011
Bilder!
Jeg tenkte jeg skulle legge inn noen bilder her, det blir litt kjedelig med bare tekst i lengden. Det blir ikke så mange siden det tar så lang tid å laste opp her, men det er i hvert fall bedre enn ingenting! Det går an å trykke på dem for å se dem større.
Janne og Jasmin da vi var på besøk ute i jungelen og spiste lunsj med de lokale.
Vandrende bagasje med elever under, på markedet i Colombo.
Ida, Raymond og Marianne med srilankiske teplantasjer i bakgrunnen.
Jasmin utenfor bilen vår.
Janne og Jasmin da vi var på besøk ute i jungelen og spiste lunsj med de lokale.Vandrende bagasje med elever under, på markedet i Colombo.Ida, Raymond og Marianne med srilankiske teplantasjer i bakgrunnen.Jasmin utenfor bilen vår.
10.-17. februar
Hei! Naa har det skjedd ganske mye siden sist, saa jeg skal proeve aa faa skrevet litt om alt vi har gjort de siste dagene. Jeg sitter paa hotellets pc, saa beklager hvis det er slitsomt aa lese.
Den 10. februar skulle vi dra tilbake til det foerste hotellet vi bodde paa i Colombo, men de hadde selvfoelgelig leid ut rommene vaare til noen andre... Det var egentlig like greit, for det eneste hotellet i omraadet som hadde nok rom til oss var Grand Oriental Hotel, og der var det kjempefint! Vi fikk store senger, air condition, og ordentlig dusj! Skikkelig deilig aa faa vasket seg ordentlig etter en uke i varme, fuktige Galle. Dagen etter dro vi og besoekte et barnehjem, jeg tror Marianne skulle skrive om det, saa det faar dere sikkert hoere mer om senere.
13. februar sjekket vi ut fra Grand Oriental, satte oss i en minibuss og kjoerte avgaarde mot Maskeliya. Det ligger mye hoeyere enn Colombo, saa vi kjoerte ut paa landet og opp i fjellene, paa smale, bratte, svingete veier. Utsikten var helt fantastisk, asiatiske jungelkledde fjellsider er utrolig fine, og det var tebusker overalt. Vi sov en natt paa et gjestehus ved foten av Adam's Peak, og dagen etter var det mer kjoering paa smale veier. Vi dro og moette noen folk som driver med mikrofinans, og de tok oss med til en liten landsby der vi skulle sove hjemme hos lokale familier. De fleste sov to og to hos familiene sine, men jeg og Raymond sov alene. Det var litt skummelt syns jeg, var litt usikker paa om vi kom til aa forstaa hverandre, men det gikk faktisk veldig bra. Familien min, som bestod av mann, kone, datter og soenn, var kjempekoselige. Baade faren og datteren kunne en del engelsk, saa vi klarte aa prate litt med hverandre ogsaa. Utpaa kvelden fikk jeg middag av dem, det var en slags nudler, dhal og noen sterke, rosa kokosgreier. Det var veldig godt naar man blandet det sammen. Jeg proevde foerst aa spise med skje, men saa ville faren laere meg aa spise med fingrene saann som de gjoer. Det var ganske vanskelig foerst, og jeg griste masse, men etter hvert fikk jeg det faktisk til ganske bra. Etter middag kom det masse gjester paa besoek, jeg viste dem bilde fra Norge, og de syns det saa veldig rart ut med snoe. De syns ogsaa at vi nordmenn ser veldig gamle ut, og ble helt sjokkerte da jeg sa at jeg var 18. De trodde jeg var minst 30... Saa gikk vi og la oss ganske tidlig siden de staar opp ved soloppgang her (rundt 05:30-06:00). Sengen var steinhard, men jeg sov faktisk ganske godt, og dagen etter fikk jeg frokost foer vi dro tilbake til gjestehuset vi sov paa dagen foer. Jeg klarte selvfoelgelig aa paadra meg lopper denne natten, ikke overraskende siden jeg er en magnet paa alle mulige smaakryp som stikker og biter. Jeg ble til og med bitt av en ekkel larve saa det begynte aa bloe, visste ikke at det gikk an engang... Uansett var det virkelig en opplevelse aa bo hjemme hos en tamilsk familie for en dag, det var kjempegoey!
Den 16. gikk Eivind og Raymond opp Adam's Peak mens vi jenter tok igjen litt soevn fra natten foer, og saa stappet vi oss inn i en alt for liten bil og kjoerte til Kandy hvor vi er naa. Det er kjempefint her, sol og ca 25 grader, og i dag har vi vaert paa markedet. Vi blir vaerende i Kandy noen dager, og her skal vi blant annet se paa et tempel der de sier at de har en av Buddhas tenner, og saa skal vi besoeke et elefantsykehus og gaa paa det ordentlig store markedet. Det meste var nemlig stengt i dag fordi det er fullmaanedag, en helligdag for buddhistene her. Jeg gleder meg masse til alt vi skal gjoere fremover, tror det blir kult. Og saa faar vi kjoere masse tuk-tuk her, det er saa goey!
Haaper dere har det bra der hjemme, savner dere masse selv om det er kjempefint her ogsaa :)
- Gyrid
Den 10. februar skulle vi dra tilbake til det foerste hotellet vi bodde paa i Colombo, men de hadde selvfoelgelig leid ut rommene vaare til noen andre... Det var egentlig like greit, for det eneste hotellet i omraadet som hadde nok rom til oss var Grand Oriental Hotel, og der var det kjempefint! Vi fikk store senger, air condition, og ordentlig dusj! Skikkelig deilig aa faa vasket seg ordentlig etter en uke i varme, fuktige Galle. Dagen etter dro vi og besoekte et barnehjem, jeg tror Marianne skulle skrive om det, saa det faar dere sikkert hoere mer om senere.
13. februar sjekket vi ut fra Grand Oriental, satte oss i en minibuss og kjoerte avgaarde mot Maskeliya. Det ligger mye hoeyere enn Colombo, saa vi kjoerte ut paa landet og opp i fjellene, paa smale, bratte, svingete veier. Utsikten var helt fantastisk, asiatiske jungelkledde fjellsider er utrolig fine, og det var tebusker overalt. Vi sov en natt paa et gjestehus ved foten av Adam's Peak, og dagen etter var det mer kjoering paa smale veier. Vi dro og moette noen folk som driver med mikrofinans, og de tok oss med til en liten landsby der vi skulle sove hjemme hos lokale familier. De fleste sov to og to hos familiene sine, men jeg og Raymond sov alene. Det var litt skummelt syns jeg, var litt usikker paa om vi kom til aa forstaa hverandre, men det gikk faktisk veldig bra. Familien min, som bestod av mann, kone, datter og soenn, var kjempekoselige. Baade faren og datteren kunne en del engelsk, saa vi klarte aa prate litt med hverandre ogsaa. Utpaa kvelden fikk jeg middag av dem, det var en slags nudler, dhal og noen sterke, rosa kokosgreier. Det var veldig godt naar man blandet det sammen. Jeg proevde foerst aa spise med skje, men saa ville faren laere meg aa spise med fingrene saann som de gjoer. Det var ganske vanskelig foerst, og jeg griste masse, men etter hvert fikk jeg det faktisk til ganske bra. Etter middag kom det masse gjester paa besoek, jeg viste dem bilde fra Norge, og de syns det saa veldig rart ut med snoe. De syns ogsaa at vi nordmenn ser veldig gamle ut, og ble helt sjokkerte da jeg sa at jeg var 18. De trodde jeg var minst 30... Saa gikk vi og la oss ganske tidlig siden de staar opp ved soloppgang her (rundt 05:30-06:00). Sengen var steinhard, men jeg sov faktisk ganske godt, og dagen etter fikk jeg frokost foer vi dro tilbake til gjestehuset vi sov paa dagen foer. Jeg klarte selvfoelgelig aa paadra meg lopper denne natten, ikke overraskende siden jeg er en magnet paa alle mulige smaakryp som stikker og biter. Jeg ble til og med bitt av en ekkel larve saa det begynte aa bloe, visste ikke at det gikk an engang... Uansett var det virkelig en opplevelse aa bo hjemme hos en tamilsk familie for en dag, det var kjempegoey!
Den 16. gikk Eivind og Raymond opp Adam's Peak mens vi jenter tok igjen litt soevn fra natten foer, og saa stappet vi oss inn i en alt for liten bil og kjoerte til Kandy hvor vi er naa. Det er kjempefint her, sol og ca 25 grader, og i dag har vi vaert paa markedet. Vi blir vaerende i Kandy noen dager, og her skal vi blant annet se paa et tempel der de sier at de har en av Buddhas tenner, og saa skal vi besoeke et elefantsykehus og gaa paa det ordentlig store markedet. Det meste var nemlig stengt i dag fordi det er fullmaanedag, en helligdag for buddhistene her. Jeg gleder meg masse til alt vi skal gjoere fremover, tror det blir kult. Og saa faar vi kjoere masse tuk-tuk her, det er saa goey!
Haaper dere har det bra der hjemme, savner dere masse selv om det er kjempefint her ogsaa :)
- Gyrid
lørdag 12. februar 2011
Oppsummering
Da var det min tur til å oppdatere litt :)
Vi begynner 09.02. Denne dagen hadde vi også et opplegg med Strømme stiftelsen. I dag kjørte vi i 2 1/2 time til opplegge med Strømme. Vi fikk informasjon om hva de gjør. Bl.a. oppfordrer folk til å dyrke sin egen te. Vi dro langt om ikke lenger til noen mennesker som bodde for seg selv høyt oppe i jungelen. Der de hadde laget sin egen te- hage. De var gjestfrie som de fleste her virker å være og vi ble tilbud hønning som så ut som godter og noe blad greier med frø inni som jeg selv valgte å takke nei til. Det er veldig spennende å bli tilbudt all slags mulige ukjente matretter, men det kan bli litt i det meste laget har i hvert fall jeg kjent. I hvert fall når en ikke er sikker på om magen kommer til å ta det imot eller ei.
Vi dro videre fikk besøke en gruppe kvinner som bodde langt ute i skogen. Vi måtte over en skummel hengebro for å komme til dem. De sorterte ut stenene i jorden som de dermed puttet oppi små plastikkposer. Deretter ble planten dyrket. De gjorde en god jobb og de hadde god peiling på hva de gjorde på. De var også veldig gjestfrie. Vi fikk lunsj av de (som en middag for oss). Ris, papadan og mye mer. De lokale latterliggjorde oss da noen av oss prøvde å spise med hendene. Jeg tror vi trenger litt mer trening..
Etter dette var vi innom et annet sted der de også laget te.
Så dro vi videre til en barneklubb der vi ble så og si kongelig mottatt. Det sto en mann og trommet og fire gutter med et fantastisk antrekk på seg og tok oss hjertlig imot med en flott rytmisk dans oppover dit vi skulle være. Da vi kom opp var det kjempe mange barn, store og små som. Barna selv stod fram og gjorde forskjellige ting som forskjellige dans og sang. Det var utrolig moro og spennende å ta del I :)
Klubben har en årlig plan der de har en plan for hver måned. Det kan være f. eks å lage pynt og forberede til høytider, besøke eldre og gi dem mat osv. Det var spennende å se, Etter all moro måtte vi ta kvelden da det begynte å bli veldig sent. Vi startet dermed den 2 1/2 lange bussturen hjem igjen til hotellet.
Vi hadde også blitt invitert til sjåføren vår denne kvelden, noe som ble litt vanskelig på grunn av en lang og og varm dag. Det ble til at Eivind, Raymond, Marianne og jeg dro til han og familien hans sent på kvelden. elleve/ halv tolv tiden. Det er veldig uvanlig at lokale her på Sri Lanka spiser mat senere enn rundt klokken åtte, så det var litt ubehagelig å måtte "trenge seg innpå" så sent om kvelden, men vi gjorde det likevel fordi han hadde så lyst på besøk av oss. Det var utrolig god mat å få og gjestfriheten deres er så utrolig stor. Vi hadde det veldig koselig på tross av at det kun var vi fire som spiste maten og vi fikk hilse på hans kone og datter som han vekket for besøket. Dette var også et minne for livet som vi skal ta med oss videre :)
Dette var alt for i kveld, nå må jeg nesten si natta <3
Janne :)
Vi begynner 09.02. Denne dagen hadde vi også et opplegg med Strømme stiftelsen. I dag kjørte vi i 2 1/2 time til opplegge med Strømme. Vi fikk informasjon om hva de gjør. Bl.a. oppfordrer folk til å dyrke sin egen te. Vi dro langt om ikke lenger til noen mennesker som bodde for seg selv høyt oppe i jungelen. Der de hadde laget sin egen te- hage. De var gjestfrie som de fleste her virker å være og vi ble tilbud hønning som så ut som godter og noe blad greier med frø inni som jeg selv valgte å takke nei til. Det er veldig spennende å bli tilbudt all slags mulige ukjente matretter, men det kan bli litt i det meste laget har i hvert fall jeg kjent. I hvert fall når en ikke er sikker på om magen kommer til å ta det imot eller ei.
Vi dro videre fikk besøke en gruppe kvinner som bodde langt ute i skogen. Vi måtte over en skummel hengebro for å komme til dem. De sorterte ut stenene i jorden som de dermed puttet oppi små plastikkposer. Deretter ble planten dyrket. De gjorde en god jobb og de hadde god peiling på hva de gjorde på. De var også veldig gjestfrie. Vi fikk lunsj av de (som en middag for oss). Ris, papadan og mye mer. De lokale latterliggjorde oss da noen av oss prøvde å spise med hendene. Jeg tror vi trenger litt mer trening..
Etter dette var vi innom et annet sted der de også laget te.
Så dro vi videre til en barneklubb der vi ble så og si kongelig mottatt. Det sto en mann og trommet og fire gutter med et fantastisk antrekk på seg og tok oss hjertlig imot med en flott rytmisk dans oppover dit vi skulle være. Da vi kom opp var det kjempe mange barn, store og små som. Barna selv stod fram og gjorde forskjellige ting som forskjellige dans og sang. Det var utrolig moro og spennende å ta del I :)
Klubben har en årlig plan der de har en plan for hver måned. Det kan være f. eks å lage pynt og forberede til høytider, besøke eldre og gi dem mat osv. Det var spennende å se, Etter all moro måtte vi ta kvelden da det begynte å bli veldig sent. Vi startet dermed den 2 1/2 lange bussturen hjem igjen til hotellet.
Vi hadde også blitt invitert til sjåføren vår denne kvelden, noe som ble litt vanskelig på grunn av en lang og og varm dag. Det ble til at Eivind, Raymond, Marianne og jeg dro til han og familien hans sent på kvelden. elleve/ halv tolv tiden. Det er veldig uvanlig at lokale her på Sri Lanka spiser mat senere enn rundt klokken åtte, så det var litt ubehagelig å måtte "trenge seg innpå" så sent om kvelden, men vi gjorde det likevel fordi han hadde så lyst på besøk av oss. Det var utrolig god mat å få og gjestfriheten deres er så utrolig stor. Vi hadde det veldig koselig på tross av at det kun var vi fire som spiste maten og vi fikk hilse på hans kone og datter som han vekket for besøket. Dette var også et minne for livet som vi skal ta med oss videre :)
Dette var alt for i kveld, nå må jeg nesten si natta <3
Janne :)
onsdag 9. februar 2011
Opplegg med Strømmestiftelsen!
I går hadde vi det første opplegget som var med Strømmestiftelsen. Vi dro å så på mikrofinansprosjekt, vi kjørte fra byen Galle som Marianne har fortalt om i ca en halv time-tre kvarter for å komme oss til hovedkontoret de har. Det første vi hadde var "refreshings" som de kalte det. Vi fikk kake, fiskegreie, ris og mye mer. Så hadde vi et møte hvor vi ble fortalt om hva det var som skulle skje i dag. Når vi er med strømme snakker ofte de som har foredragene/forklaringene på sitt språk, mens de som jobber for Strømme i Sri Lanka oversetter så vi kan forstå. Men det er ikke bare bare og få med seg alt som blir sagt, man faller fort ut når det går både på språket i landet og det engelske. Men alt kom på plass når vi dro på besøk til de forskjellige stedene.
Det stedet vi var på som satte mest inntrykk var et stykke til inn i landsbyen, vi møtte familier og en bygd som var veldig koselig! Det var et mikrofinansprosjekt hvor flere familier har gått sammen om å hjelpe hverandre til å få en bedre hverdag og hvordan de skal få til å lage et samfunn. Det er helt utrolig å se hvor godt et slikt samfunn fungerer i det virkelige liv. Pengene vi gir til Strømmestiftelsen går faktisk til ting som både fungerer godt og som er positivt og som det er et behov for! Spesielt når skolen våres støtter og har et samarbeid med Strømme, så er det en utrolig opplevelse, erfaring og en unik mulighet til å se hva vi hjelper, hvem vi arbeider med og mye mye mer.
Etter en samtale med samfunnet, det var bare kvinner der når vi hadde diskusjonen fordi mennene var ute å jobbet. Så ble vi delt inn i to grupper som bestod av: Eivind, Marianne, Ida og Gyrid på en mens, Åshild, Raymond, Janne og jeg var på en annen tur. Vi skulle i hovedsak besøke 2 hus hver, men gruppa mi fikk besøke et 3. for å se forskjellen på de som er inne i samfunnet og som har mulighet til å bidra, og få støtte. Og på ei dame som har mistet utrolig mye og som ikke en gang tørr å bo i sitt eget hus.
Den første familien gruppen jeg var i besøkte hadde masse grønnsaker og frukt som ble dyrket, denne dama som bodde her med familien sin gjorde utrolig mye av arbeidet selv. Hun sår sine egne grønnsaker og frukt fordi det uansett er dyrt å kjøpe, så kan hun faktisk tjene penger på å dyrke sitt eget ved å selge det som blir til overs. Hun hadde også en symaskin som hun lagde klær til barna sine og ting til huset. Men hun lagde ikke ting til å selge, fordi hun hadde en del arbeid og gjøre, så hun hadde ikke tid til å gjøre dette til en jobb og inntekt. Mens mannen hennes jobber faktisk i byen vi bor i og selger leker. Men det er en ganske lang vei å dra, så han er borte ganske mye av tiden han kunne vært hjemme på, men penger må de ha.
Den andre familien vi besøkte var det ei ung dame som bodde med to sønner. De hadde også en kattunge, de hadde en liten kiosk hvor de solgte varer som de handlet inn til en gang i uka. De reiste også et godt stykke for å kunne handle inn det de trengte. og kommentaren var "de selger så mye at de må ta en storhandel en gang i uka". Så det vil si at ting selges mye mindre av enn hva det gjøres hjemme i Norge. Men det var utrolig positivt at de hadde fått startet sin egen butikk i hjemmet, det er pga at da hadde damen i huset noe hun kunne få inntekt av også og ikke bare kunne lene seg til mannens inntekt. Det var noe av det mest positive med det, fordi mannen har akkurat vært syk og vært en del på sykehus som har gjort at den inntekten de får fra butikken er den de lever av når mannen er syk.
Så var det den tredje og siste familien vi skulle besøke etter dagens utflukt. Og dette var en dame med 3 sønner og hadde et øyet hun har mistet. Hun har en mann som er faren til alle de tre sønnene, men etter at den eldste kom har han forsvunnet og kommet etterhvert med årene, så hun har hatt en ekstremt av/på forhold. og i huset hun bor i hadde det falt ned noe fra taket som gjorde at hun mistet øyet sitt, så den dag i dag tørr hun ikke å sove i sitt eget hus, forsørge seg selv eller noen ting. Hun er nødt til å bygge seg på topp på nytt og få tilbake selvtillitt og gnist for å kunne få tilbake energien og lysten til å kunne gjøre noe. Hun sliter fælt med å få en jobb pga det med øyet sitt, og det er utrolig trist! Men hun har heldigvis en søster som hjelper henne med soveplass og mat =)!
Etter at vi hadde vært på besøk her var det tilbake til kontoret, fikk vi lov til å sitte bakpå en pickup, Janne, Raymond og Jeg var de første som fikk sitte på en kort strekning litt tidligere. Men på vei til kontoret ble det, Janne, Marianne, Raymond, Ida og meg som satt baki. Hvor mange globalt elever kunne vi få plass til? Det var ganske trangt med 5 stk, men vi skulle dra å se på en elv så fikk vi jaggu meg plass til 6 stykker, altså alle globalt elevene =)! Dette var utrolig stas, vi ble helt hekta på å sitte bakpå pickupen!!! film skal vi få lagt ut bare vi får bedre nett, er ikke sikkert vi får til det før vi er hjemme igjen på norsk jord. Etter dette var det tilbake til Galle og spise litt, ha møte om dagen etterpå osv. Janne og Jeg fikk nakke/rygg massasje og ansiktsbehandling, men det kunne godt vært litt hardere på massasjen. Men det var veldig veldig greit!
Flere innlegg kommer senere =D
Hilsen Jasmin!
Det stedet vi var på som satte mest inntrykk var et stykke til inn i landsbyen, vi møtte familier og en bygd som var veldig koselig! Det var et mikrofinansprosjekt hvor flere familier har gått sammen om å hjelpe hverandre til å få en bedre hverdag og hvordan de skal få til å lage et samfunn. Det er helt utrolig å se hvor godt et slikt samfunn fungerer i det virkelige liv. Pengene vi gir til Strømmestiftelsen går faktisk til ting som både fungerer godt og som er positivt og som det er et behov for! Spesielt når skolen våres støtter og har et samarbeid med Strømme, så er det en utrolig opplevelse, erfaring og en unik mulighet til å se hva vi hjelper, hvem vi arbeider med og mye mye mer.
Etter en samtale med samfunnet, det var bare kvinner der når vi hadde diskusjonen fordi mennene var ute å jobbet. Så ble vi delt inn i to grupper som bestod av: Eivind, Marianne, Ida og Gyrid på en mens, Åshild, Raymond, Janne og jeg var på en annen tur. Vi skulle i hovedsak besøke 2 hus hver, men gruppa mi fikk besøke et 3. for å se forskjellen på de som er inne i samfunnet og som har mulighet til å bidra, og få støtte. Og på ei dame som har mistet utrolig mye og som ikke en gang tørr å bo i sitt eget hus.
Den første familien gruppen jeg var i besøkte hadde masse grønnsaker og frukt som ble dyrket, denne dama som bodde her med familien sin gjorde utrolig mye av arbeidet selv. Hun sår sine egne grønnsaker og frukt fordi det uansett er dyrt å kjøpe, så kan hun faktisk tjene penger på å dyrke sitt eget ved å selge det som blir til overs. Hun hadde også en symaskin som hun lagde klær til barna sine og ting til huset. Men hun lagde ikke ting til å selge, fordi hun hadde en del arbeid og gjøre, så hun hadde ikke tid til å gjøre dette til en jobb og inntekt. Mens mannen hennes jobber faktisk i byen vi bor i og selger leker. Men det er en ganske lang vei å dra, så han er borte ganske mye av tiden han kunne vært hjemme på, men penger må de ha.
Den andre familien vi besøkte var det ei ung dame som bodde med to sønner. De hadde også en kattunge, de hadde en liten kiosk hvor de solgte varer som de handlet inn til en gang i uka. De reiste også et godt stykke for å kunne handle inn det de trengte. og kommentaren var "de selger så mye at de må ta en storhandel en gang i uka". Så det vil si at ting selges mye mindre av enn hva det gjøres hjemme i Norge. Men det var utrolig positivt at de hadde fått startet sin egen butikk i hjemmet, det er pga at da hadde damen i huset noe hun kunne få inntekt av også og ikke bare kunne lene seg til mannens inntekt. Det var noe av det mest positive med det, fordi mannen har akkurat vært syk og vært en del på sykehus som har gjort at den inntekten de får fra butikken er den de lever av når mannen er syk.
Så var det den tredje og siste familien vi skulle besøke etter dagens utflukt. Og dette var en dame med 3 sønner og hadde et øyet hun har mistet. Hun har en mann som er faren til alle de tre sønnene, men etter at den eldste kom har han forsvunnet og kommet etterhvert med årene, så hun har hatt en ekstremt av/på forhold. og i huset hun bor i hadde det falt ned noe fra taket som gjorde at hun mistet øyet sitt, så den dag i dag tørr hun ikke å sove i sitt eget hus, forsørge seg selv eller noen ting. Hun er nødt til å bygge seg på topp på nytt og få tilbake selvtillitt og gnist for å kunne få tilbake energien og lysten til å kunne gjøre noe. Hun sliter fælt med å få en jobb pga det med øyet sitt, og det er utrolig trist! Men hun har heldigvis en søster som hjelper henne med soveplass og mat =)!
Etter at vi hadde vært på besøk her var det tilbake til kontoret, fikk vi lov til å sitte bakpå en pickup, Janne, Raymond og Jeg var de første som fikk sitte på en kort strekning litt tidligere. Men på vei til kontoret ble det, Janne, Marianne, Raymond, Ida og meg som satt baki. Hvor mange globalt elever kunne vi få plass til? Det var ganske trangt med 5 stk, men vi skulle dra å se på en elv så fikk vi jaggu meg plass til 6 stykker, altså alle globalt elevene =)! Dette var utrolig stas, vi ble helt hekta på å sitte bakpå pickupen!!! film skal vi få lagt ut bare vi får bedre nett, er ikke sikkert vi får til det før vi er hjemme igjen på norsk jord. Etter dette var det tilbake til Galle og spise litt, ha møte om dagen etterpå osv. Janne og Jeg fikk nakke/rygg massasje og ansiktsbehandling, men det kunne godt vært litt hardere på massasjen. Men det var veldig veldig greit!
Flere innlegg kommer senere =D
Hilsen Jasmin!
mandag 7. februar 2011
Hei hei!
Nå er vi i verdens søteste lille by, Galle, som ligger inni et fort. Må være den koseligste byen i verden. her ligger det tett i tett med gamle,små murhus, butikker cafer og gallerier. Vi har rukket å etablere oss litt i byen, vi har fått oss en "stamcafè", Serendipity, som er en liten kunstcafè med kraftig hippiefølelse. Her er det umulig og ikke slappe av, noe som merkes på de ansatte, ettersom det tar rundt en time å lage en sandwich... men så er maten veldig god da. I går feriet de bursdagen til Bob Marley. Mesteparten av dagen i dag har det lagt en eller annen gp-elev lett hennslengt i en av de FANTASTISKE sofane, så kort sagt, det har vært en slapp da. For å understreke dette, Gyrid, Ida og Janne sov til 12.30!
Dagen i går fikk vi gjort litt mer. Vi var på biltur med flere stopp rundt om i byen. Vi så blandt annet "fiskepinnemenn". fiskere som sitter på høye pinner uti vannet å fisker med tynne pinner etter småfisk. Det var gøy å se, samtidig som litt skuffende. Ettersom det var ganske turistifisert. Mennene kledde på seg bare fordi vi kom, i stedet for å faktisk fiske. Men dette gjorde at vi også fikk prøve da, og det synes Jeg Ida og Raymond var gøy. All ros til mennene som orker å sitte på de tynne pinnene hele dagen, jeg fikk vondt etter bare en liten stund.
Så gikk turen til te-plantasjen. Her dyrket de mange forskjellige teer. Blandt annet "White virgin tea". Denne teen ble først plukket av unge jomfruer, den var aldri rørt av menneskehender men klippet av med gull-saks og ned i en gullbolle. Også i dag er teen urørt av menneskehånd , men klippes med vanlig saks og bolle, av jenter. det er bare de ytterste spirene av planten som brukes, så de klarer bare å produsere 4 kg i månden. etter et gående foredrag i åkerne , som jeg syntes var veldig interresant fikk vi smake på 2 tesorter, og sjokoladekake :D etter pausen fikk vi full omvisning i produksjonshallen. Vi fikk også en sje med alle de forskjellige teene de hadde. Til sist gikk vi inn i te-butikken, her var alle produktene 100% økologiske, fra te til vaniljestenger og lepåmade, tror alle handlet noe her.
Etter plantasjen gikk turen til et skilpaddeklekkeri. her jobbet de for å opparbeide en større bestand av de fem forskjellige typene havskilpadde. Eggene de hadde ble samlet inn fra strender rundtom i området. Etter de klekkes slippes de som oftest ut i havet med en gang, slik at det skal bli så naturlig som mulig. Om skilpaddene kommer for tidlig eller av andre grunner ikke er av optimal helse blir de holdt i fangenskap til de kan klare seg selv. Noen av skilpaddene blir brukt til å utdanne skoleungdom og blir derfor holdt på klekkeriet i flere år før de slippes ut. Klekkeriet hjelper ogspå skadde skilpadder.
Til sist besøkte vi to buddist-templer. Spessielt det siste var veldig stilig å besøke. Tempetet lå på toppen av et fjell, inni en stor stein. Rundt var det flere små ganger som førte til forskjellige bønnesteder. Tempelet hadde også et svært tre som var tatt som stikling fra det treet som den opprinnelige Buddah satt under. Vi finn omcisning av en munk, som nok var litt overgitt over hvor lite vi kunne, men veldig tolmodig og forklarte oss alt vi trengte å vite. Vi har forresten funnet Dennis 2! (sjåføren vår i Afrika). Han kjørte oss rundt hele denne dagen og skal kjøre oss rundt de nærmeste dagene også.
Vi har det flott! Alle er like hele, ingen har forsvunnet eller blitt tatt av flom, og alle er relativt friske , med noen perioder av hjemlengsel:D
I morgen skal vi begynne på vårt opplegg med strømme :) Det blir bra, vi gleder oss masse.
- Marianne
Nå er vi i verdens søteste lille by, Galle, som ligger inni et fort. Må være den koseligste byen i verden. her ligger det tett i tett med gamle,små murhus, butikker cafer og gallerier. Vi har rukket å etablere oss litt i byen, vi har fått oss en "stamcafè", Serendipity, som er en liten kunstcafè med kraftig hippiefølelse. Her er det umulig og ikke slappe av, noe som merkes på de ansatte, ettersom det tar rundt en time å lage en sandwich... men så er maten veldig god da. I går feriet de bursdagen til Bob Marley. Mesteparten av dagen i dag har det lagt en eller annen gp-elev lett hennslengt i en av de FANTASTISKE sofane, så kort sagt, det har vært en slapp da. For å understreke dette, Gyrid, Ida og Janne sov til 12.30!
Dagen i går fikk vi gjort litt mer. Vi var på biltur med flere stopp rundt om i byen. Vi så blandt annet "fiskepinnemenn". fiskere som sitter på høye pinner uti vannet å fisker med tynne pinner etter småfisk. Det var gøy å se, samtidig som litt skuffende. Ettersom det var ganske turistifisert. Mennene kledde på seg bare fordi vi kom, i stedet for å faktisk fiske. Men dette gjorde at vi også fikk prøve da, og det synes Jeg Ida og Raymond var gøy. All ros til mennene som orker å sitte på de tynne pinnene hele dagen, jeg fikk vondt etter bare en liten stund.
Så gikk turen til te-plantasjen. Her dyrket de mange forskjellige teer. Blandt annet "White virgin tea". Denne teen ble først plukket av unge jomfruer, den var aldri rørt av menneskehender men klippet av med gull-saks og ned i en gullbolle. Også i dag er teen urørt av menneskehånd , men klippes med vanlig saks og bolle, av jenter. det er bare de ytterste spirene av planten som brukes, så de klarer bare å produsere 4 kg i månden. etter et gående foredrag i åkerne , som jeg syntes var veldig interresant fikk vi smake på 2 tesorter, og sjokoladekake :D etter pausen fikk vi full omvisning i produksjonshallen. Vi fikk også en sje med alle de forskjellige teene de hadde. Til sist gikk vi inn i te-butikken, her var alle produktene 100% økologiske, fra te til vaniljestenger og lepåmade, tror alle handlet noe her.
Etter plantasjen gikk turen til et skilpaddeklekkeri. her jobbet de for å opparbeide en større bestand av de fem forskjellige typene havskilpadde. Eggene de hadde ble samlet inn fra strender rundtom i området. Etter de klekkes slippes de som oftest ut i havet med en gang, slik at det skal bli så naturlig som mulig. Om skilpaddene kommer for tidlig eller av andre grunner ikke er av optimal helse blir de holdt i fangenskap til de kan klare seg selv. Noen av skilpaddene blir brukt til å utdanne skoleungdom og blir derfor holdt på klekkeriet i flere år før de slippes ut. Klekkeriet hjelper ogspå skadde skilpadder.
Til sist besøkte vi to buddist-templer. Spessielt det siste var veldig stilig å besøke. Tempetet lå på toppen av et fjell, inni en stor stein. Rundt var det flere små ganger som førte til forskjellige bønnesteder. Tempelet hadde også et svært tre som var tatt som stikling fra det treet som den opprinnelige Buddah satt under. Vi finn omcisning av en munk, som nok var litt overgitt over hvor lite vi kunne, men veldig tolmodig og forklarte oss alt vi trengte å vite. Vi har forresten funnet Dennis 2! (sjåføren vår i Afrika). Han kjørte oss rundt hele denne dagen og skal kjøre oss rundt de nærmeste dagene også.
Vi har det flott! Alle er like hele, ingen har forsvunnet eller blitt tatt av flom, og alle er relativt friske , med noen perioder av hjemlengsel:D
I morgen skal vi begynne på vårt opplegg med strømme :) Det blir bra, vi gleder oss masse.
- Marianne
søndag 6. februar 2011
De siste fem dagene
Nå er det en stund siden siste innlegg, man blir visst litt slapp i tropevarmen... Jeg skal bare legge ut et raskt innlegg om hva som har skjedd siden sist og hvor vi er nå, så kommer det mer detaljerte innlegg fra de andre senere.
På torsdag besøkte vi den norske ambassaden i Colombo, der fikk vi vite litt mer om landet og hva Norge egentlig gjør her. De har ikke noe spesielt felt (i forhold til ambassaden i Uganda som jobber mye med homofiles rettigheter), men de har et spesielt bånd med myndighetene i Sri Lanka etter samarbeidet om fredsforhandlingene under borgerkrigen.
Dagen etter, fredag 4. februar, var Sri Lankas frigjøringsdag. De feirer ikke på langt nær like mye som vi gjør i Norge på 17. mai, det eneste er at alle har fri den dagen, og så har de en hovedfeiring ett sted i landet. Vi så litt av den på tv da vi spiste frokost den dagen, de hadde militærparade med korps, og alle soldatene bar på ekte våpen. Det så veldig strengt ut, og veldig annerledes fra Norge.
Senere den dagen fikk vi vite at det hadde begynt å regne i de flomrammede områdene i øst igjen, og at reiseprogrammet vårt måtte legges om på grunn av det. Vi skulle egentlig vært på et meditasjonssenter denne helgen, men det måtte utsettes og vi håper å få besøkt det om et par uker. Istedenfor har vi dratt til en koselig liten by i sør, vi tok lokaltoget i tre og en halv time, og nå bor vi inni et fort i en by som heter Galle (uttales omtrent som "gåll"). Her er det kjempevarmt, men utrolig fint, og mye roligere enn i hovedstaden. Alle er kjempehyggelige her, og det føles veldig trygt å gå rundt.
I dag, søndag, har vi blitt kjørt rundt av en veldig koselig sjåfør. Vi har sett fiskere på pinne, vært på en utrolig fin teplantasje, besøkt et skilpaddeklekkeri og to tempel. De andre legger nok ut mer detaljerte innlegg om det i morgen, det blir litt for mye hvis jeg skal skrive alt på en gang.
Marianne, Raymond og Ida prøver seg som "fiskere på pinne".
Marianne og Jasmin på teplantasjen.
Ida med en babyskilpadde på skilpaddeklekkeriet.
Det går an å trykke på bildene for å se dem større. Stay tuned for flere innlegg snart!
- Gyrid
På torsdag besøkte vi den norske ambassaden i Colombo, der fikk vi vite litt mer om landet og hva Norge egentlig gjør her. De har ikke noe spesielt felt (i forhold til ambassaden i Uganda som jobber mye med homofiles rettigheter), men de har et spesielt bånd med myndighetene i Sri Lanka etter samarbeidet om fredsforhandlingene under borgerkrigen.
Dagen etter, fredag 4. februar, var Sri Lankas frigjøringsdag. De feirer ikke på langt nær like mye som vi gjør i Norge på 17. mai, det eneste er at alle har fri den dagen, og så har de en hovedfeiring ett sted i landet. Vi så litt av den på tv da vi spiste frokost den dagen, de hadde militærparade med korps, og alle soldatene bar på ekte våpen. Det så veldig strengt ut, og veldig annerledes fra Norge.
Senere den dagen fikk vi vite at det hadde begynt å regne i de flomrammede områdene i øst igjen, og at reiseprogrammet vårt måtte legges om på grunn av det. Vi skulle egentlig vært på et meditasjonssenter denne helgen, men det måtte utsettes og vi håper å få besøkt det om et par uker. Istedenfor har vi dratt til en koselig liten by i sør, vi tok lokaltoget i tre og en halv time, og nå bor vi inni et fort i en by som heter Galle (uttales omtrent som "gåll"). Her er det kjempevarmt, men utrolig fint, og mye roligere enn i hovedstaden. Alle er kjempehyggelige her, og det føles veldig trygt å gå rundt.
I dag, søndag, har vi blitt kjørt rundt av en veldig koselig sjåfør. Vi har sett fiskere på pinne, vært på en utrolig fin teplantasje, besøkt et skilpaddeklekkeri og to tempel. De andre legger nok ut mer detaljerte innlegg om det i morgen, det blir litt for mye hvis jeg skal skrive alt på en gang.
Marianne, Raymond og Ida prøver seg som "fiskere på pinne".
Marianne og Jasmin på teplantasjen.
Ida med en babyskilpadde på skilpaddeklekkeriet.Det går an å trykke på bildene for å se dem større. Stay tuned for flere innlegg snart!
- Gyrid
tirsdag 1. februar 2011
Ankomst i Colombo
Hei, alle sammen! Nå er det ca tre timer siden vi landet på flyplassen i Colombo, hovedstaden på Sri Lanka. Klokken er 06:10 her, og vi sitter i lobbyen på hotellet vårt og venter på å få rom. Vi er på vår andre natt uten søvn nå, og jeg tror de fleste er ganske slitne. Resten av dagen skal vi ikke ha noe opplegg, bare slappe av. I morgen skal vi besøke den norske ambassaden, og på fredag er det nasjonaldag her, så da er det sikkert masse liv i gatene.
Ellers er det egentlig ikke så veldig mye å si om Sri Lanka enda. Det er veldig varmt og jeg er sliten, sulten og tørst, men det blir vel bedre i morgen når vi har fått sovet litt. Håper dere har det bra der hjemme i Norge, og så vil jeg hilse til alle jeg ikke rakk å si ha det til. Glad i dere!
- Gyrid
Ellers er det egentlig ikke så veldig mye å si om Sri Lanka enda. Det er veldig varmt og jeg er sliten, sulten og tørst, men det blir vel bedre i morgen når vi har fått sovet litt. Håper dere har det bra der hjemme i Norge, og så vil jeg hilse til alle jeg ikke rakk å si ha det til. Glad i dere!
- Gyrid
mandag 31. januar 2011
Program for Sri Lanka
Med bare få timer til avreise er pakkingen unnagjort for de fleste.
Vi reiser i natt og kommer tilbake i begynnelsen av mars. Her kommer en kjapp oversikt over programmet vi skal gjennom den følgende måneden. Detaljer kommer underveis.
Vi skal på en rekke dagsturer og utflukter, men i hovedsak skal vi besøke fem byer; Colombo, Kandy, Trincomalee, Anuradhapura og Hikkaduwa.
I Colombo skal vi blant annet besøke den norske ambassaden, kikke på folkelivet under Sri Lankas frigjøringsdag og besøke et barnehjem tilknyttet Strømmestiftelsen, som har et godt og tett partnerskap med Lundheim. Elevene gjennomfører årlig flere prosjekter for å samle inn penger til stiftelsen, og det er veldig spennende å få se prosjektene deres satt ut i live.
I Kandy skal vi besøke to av Strømmestiftelsens mikrofinansprosjekter, og også utforske Sri Lankas åndelige liv. Vi skal bo noen dager med munker i et kloster, og lære å meditere, være stille, og se innover i oss selv. Vi skal også besøke det som kanskje er det viktigste pilgrimsmålet på Sri Lanka, Sri Dalada Maligawa (The Temple of the Sacred Tooth Relic).
I Trincomalee tilbringer vi noen dager og besøker nok et mikrofinans-prosjekt tilknyttet Strømmestiftelsen. Denne gangen får vi virkelig se hverdagslivet på nært hold, og elevene kommer til å bo hjemme hos lokale familier. Trincomalee er en av byene som ble delvis rammet av flommen for noen uker siden, men situasjonen er nå under kontroll. "The sun prevails", som våre kontakter sier det.
Anuradhapura var i over 1000 år hovedstaden på Sri Lanka, og er i dag en spennende ruinby omgitt av apekatter og hellige fikentrær.
Vi avslutter reisen i Hikkaduwa med strandliv, havskilpadder og muligheter for dykking. Så er det tilbake til Colombo, og så til Norge.
Vi gleder oss til en spennende tur, og jeg vet at elevene ser fram til å blogge når vi får muligheten.
Gjerne kommenter!
Mvh. Eivind, lærer og linjeleder
Vi reiser i natt og kommer tilbake i begynnelsen av mars. Her kommer en kjapp oversikt over programmet vi skal gjennom den følgende måneden. Detaljer kommer underveis.
Vi skal på en rekke dagsturer og utflukter, men i hovedsak skal vi besøke fem byer; Colombo, Kandy, Trincomalee, Anuradhapura og Hikkaduwa.
I Colombo skal vi blant annet besøke den norske ambassaden, kikke på folkelivet under Sri Lankas frigjøringsdag og besøke et barnehjem tilknyttet Strømmestiftelsen, som har et godt og tett partnerskap med Lundheim. Elevene gjennomfører årlig flere prosjekter for å samle inn penger til stiftelsen, og det er veldig spennende å få se prosjektene deres satt ut i live.
I Kandy skal vi besøke to av Strømmestiftelsens mikrofinansprosjekter, og også utforske Sri Lankas åndelige liv. Vi skal bo noen dager med munker i et kloster, og lære å meditere, være stille, og se innover i oss selv. Vi skal også besøke det som kanskje er det viktigste pilgrimsmålet på Sri Lanka, Sri Dalada Maligawa (The Temple of the Sacred Tooth Relic).
I Trincomalee tilbringer vi noen dager og besøker nok et mikrofinans-prosjekt tilknyttet Strømmestiftelsen. Denne gangen får vi virkelig se hverdagslivet på nært hold, og elevene kommer til å bo hjemme hos lokale familier. Trincomalee er en av byene som ble delvis rammet av flommen for noen uker siden, men situasjonen er nå under kontroll. "The sun prevails", som våre kontakter sier det.
Anuradhapura var i over 1000 år hovedstaden på Sri Lanka, og er i dag en spennende ruinby omgitt av apekatter og hellige fikentrær.
Vi avslutter reisen i Hikkaduwa med strandliv, havskilpadder og muligheter for dykking. Så er det tilbake til Colombo, og så til Norge.
Vi gleder oss til en spennende tur, og jeg vet at elevene ser fram til å blogge når vi får muligheten.
Gjerne kommenter!
Mvh. Eivind, lærer og linjeleder
tirsdag 11. januar 2011
Tur til Sri Lanka
Kjære blogglesere!
Nå er vårens tur til Sri Lanka like rundt hjørnet, og forberedelsene er i full gang.
I løpet av de nærmeste ukene vil altså bloggen begynne å tikke igjen, først med litt info fra meg i forkant, og så beretninger fra elevene underveis.
Avreise blir 1. februar.
Mvh Eivind,
Linjeleder
Nå er vårens tur til Sri Lanka like rundt hjørnet, og forberedelsene er i full gang.
I løpet av de nærmeste ukene vil altså bloggen begynne å tikke igjen, først med litt info fra meg i forkant, og så beretninger fra elevene underveis.
Avreise blir 1. februar.
Mvh Eivind,
Linjeleder
fredag 5. november 2010
De siste dagene =)
En bitteliten oppdatering, vi har bodd på et crappy hostel de siste dagene, men det har forsovet gått greit. Vi har vært på internatskolen og levert ut hoppetau og masse massse mer som var det vi kjøpte for noe av de innsamlingspengene vi fikk inn.
I går var det markedsdag og alle sammen fant noe de likte. Så med suvernier kommer vel alle hjem med! Prutingen gikk ganske greit for seg og vi fikk stort sett tingene vi ville ha for prisen vi kunne gå med på.
I dag har vi vært hos trollmann, det var interressant og litt fasinerende. Men han som vi har hatt med oss trodde han var en falsk trollmann. Men det kan ingen av oss andre si noe på siden vi ikke kan bevise hva som fungerer eller ikke. Og vi fikk kun informasjon og svar på de spm vi hadde så det var ikke noe trolldom innblandet på dette sammentreffet.
Senere i kveld/natt skal vi på flyet hjem til Norge igjen. Alle gleder seg utrolig mye til å se dere der hjemme igjen å kunne snakke med dere uten at strømmen skal gå, batterier være tomme, for dyre regninger eller andre ting som har gjort det vanskelig. Men turen har vært fin, selvfølgelig har det vært et par humper og dumper i veien, men som vi sier om det blir forsinkelser eller noe sånt er "This is Africa" så setter vi et smil på ansiktet de fleste gangene.
Nå venter muligens et marked til oss eller så blir det bare avslapping resten av tiden til vi skal til flyplassen. Vi reiser herfra (Kampala) rundt ni tiden så vi er på flyplassen rundt halv elleve, elleve. Så rekker vi middag på Lundheim til og med =D Men ikke forvent dere rene og godluktede globalt gjeng tilbake. Vi har fått til en hel vaskedag med klær hvor klærne bare sluttet å lukte vondt, men fortsatt var full av Afrika sand og møkk. Noen klær hadde til og med apekatt avtrykk på seg. hehe. Så dere på Lundheim, vi på globalt setter STOR pris på om vaskerom og dusjer kan være "våres" resten av dagen i morgen etter at vi har kommet hjem =P hehe.
- Jasmin
I går var det markedsdag og alle sammen fant noe de likte. Så med suvernier kommer vel alle hjem med! Prutingen gikk ganske greit for seg og vi fikk stort sett tingene vi ville ha for prisen vi kunne gå med på.
I dag har vi vært hos trollmann, det var interressant og litt fasinerende. Men han som vi har hatt med oss trodde han var en falsk trollmann. Men det kan ingen av oss andre si noe på siden vi ikke kan bevise hva som fungerer eller ikke. Og vi fikk kun informasjon og svar på de spm vi hadde så det var ikke noe trolldom innblandet på dette sammentreffet.
Senere i kveld/natt skal vi på flyet hjem til Norge igjen. Alle gleder seg utrolig mye til å se dere der hjemme igjen å kunne snakke med dere uten at strømmen skal gå, batterier være tomme, for dyre regninger eller andre ting som har gjort det vanskelig. Men turen har vært fin, selvfølgelig har det vært et par humper og dumper i veien, men som vi sier om det blir forsinkelser eller noe sånt er "This is Africa" så setter vi et smil på ansiktet de fleste gangene.
Nå venter muligens et marked til oss eller så blir det bare avslapping resten av tiden til vi skal til flyplassen. Vi reiser herfra (Kampala) rundt ni tiden så vi er på flyplassen rundt halv elleve, elleve. Så rekker vi middag på Lundheim til og med =D Men ikke forvent dere rene og godluktede globalt gjeng tilbake. Vi har fått til en hel vaskedag med klær hvor klærne bare sluttet å lukte vondt, men fortsatt var full av Afrika sand og møkk. Noen klær hadde til og med apekatt avtrykk på seg. hehe. Så dere på Lundheim, vi på globalt setter STOR pris på om vaskerom og dusjer kan være "våres" resten av dagen i morgen etter at vi har kommet hjem =P hehe.
- Jasmin
Jamii Bora & Carnivore
Hei sann folkens, vil gjerne begynne med en advarsel, om at det kan være en drøy romantisering av Carnivore, som er da en av verdens beste resturanter.
Vi startet dagen med frokost på Java House, der de har helt himmelsk milkshake. Planen for i dag var å besøke Jimii Bora, og ta dra til Carnivore, sammen med vår sjåfør Dennis, som har gjort oppholde vårt i Nairobi utrolig mye lettere.
Får de som ikke vet hva Jamii Bora er, så skal jeg forklare det kort og enkelt. Jamii Bora er en bank som driver med mirkofinans, og de holder også på å bygger en by utenfor Nairobi, på en plass som heter Kaputei, som er et masai område.
VI startet besøket med å dra til Jamii Bora sitt hovedkvarter, vi ventet litt lenge utenfor hovedkvarteret, inn till noen hentet oss. Grunnen til at vi ventet, har noe med at det hadde vært kommunikasjons svikt mellom Eivind og kontakten i Jamii Bora (Eivinds kommentar: Sånt skjer i Afrika…). Men alt ordna seg heldigvis til slutt. VI var hentet av en skrøpelig liten dame, med et veldig koselig og seriøst ansikt. Hun så ut til å være et av de folkene som var høyt oppe i Jamii Bora, som jeg syntes var ganske kult, på grunn av at hun hadde en bakgrunn som tigger. Hun viste oss rundt omkring inne i banken, og fikk oss till å hilse på folk, det er så mange navn å huske, så hukommelsen sliter litt med å huske alle navnene. Den lille afrikanske damen guided oss til disken, der folk tok ut mikrofinans, og fikk han fyren bak vinduet til å vise oss en lite dingse boms, som var ganske så genial. Det så ut som en liten kviteringsmaskin, som hadde en fingertrykksavleser. Når man startet en konto hos Jamii Bora, så scannet man finger avtrykket, dermed så var du registrert i systemet, og når du satt fingen din på avleseren, så kom det en kvittering der det sto om beløp, renten å masse annet informasjon om kontoen din. Etter denne lille interessante demonstrasjonen, dermed gikk vi opp till kontoret deres, og inn i et møte rom. Vi hilste på en del folk igjen, men disse var da høyt oppe i stigen i Jamii Bora. Inne i møte rommet var det hengt opp utrolig fine bilder om Kaputei og menneskene som bodde der. Noen bilder bare traff deg rett i hjertet. Vi satte oss ned, å lurte på hva som skulle skje nå. Vi kunne se at de hadde forberedt seg på veldig kort tid, og de så ut se de tok det meste på sparke. Men selv om det var en teknisk feil i kommunikasjonen, så var det et veldig bra møte, og vi fikk svarene våre. Vi ble grundig informert om kaputei og mikrofinans. - Raymond
Remand Home 0-6 år
Etter en utrolig hard start på dagen, som Jasmin har skrevet om, var det utrolig godt å få se hvor godt barna på Remand Home hadde det. Etter å ha vært en stund med barna fikk noen av oss lov til å reise og besøke de små barna i alderen 0-6. Jeg, Raymond og Ida var de utvalgte. Jeg må takke resten av klassen så utrolig mye for at jeg fikk reise. Spesielt Gyrid. Dette var det jeg hadde gledet meg mest til med turen, og er det som så langt sitter sterkest igjen. Så tusen takk!
Vi ankom senteret for de små barna sammen med Eivind, Åshild, Boniface og flere fra Mysa. Utenfor stod lederne av senteret. Vi hadde tatt med bananer og melk, noe som ble sett på som en fin gave å gi. Etter mange håndtrykk og en rask introduksjon fikk vi en omvisning på senteret. Inne var det mørkt. Rundt 20 barn i alderen ca 3-6 sitter i et stort rom og underholder seg selv. Ansiktene deres lyser opp med en gang de ser oss. De vinker og ler.
Akkurat dette er nok sterkest for Ida. Jeg ser at hun begynner å bli blank i øynene. Tidligere på dagen, når vi var i cellene, fikk Ida kontakt med en liten gutt. Han kan ikke ha vært mer enn 3-4 år gammel. Forskremt sitter han på pinnebenken inne i cellen . Han har fått te og en skive brød av oss. Imens vi andre fortsetter å dele ut brød, setter Ida seg forsiktig på huk ved siden av den lille gutten. Hun legger en hånd på det nakne hodet og stryker ham over kinnet. Bare å være vitne til dette er utrolig sterkt. Ansiktet til gutten forandres på et lite sekund. Det tomme skremte ansiktet er med ett forvandlet til en eneste stort glis, en kan nesten høre latteren klukke nede i halsen hans. Han lukker øynene og lener seg mot handa til Ida. I dette øyeblikket virker han helt rolig og trygg. Jeg tenker med meg selv, hvor lite nærhet får egentlig disse barna. En av fengselsvaktene kommer inn, vi må gå videre. Gutten ser på Ida med de store mørke øynene sine, alvoret tar ham igjen så fort hun ikke er nær ham lenger. Jeg ser at dette er tungt for Ida, men vi må videre. Vi reiser videre til Remand Home 7-16. En lastebil fullastet med barn kjører forbi oss i det vi har parkert. Vi følger automatisk etter. Ida går lengst fremme. Plutselig ser jeg blikket hennes stivne, før hun begynner å smile. Hun har fått øye på den lille gutten fra cellen. Han står ved siden av lastebilen. Med ett ser han henne. Han begynner å løpe mot henne, han ler, høyt. Ut fra ingenting kommer armen til en mann. Han griper tak i armen til gutten. Mannen sier noen strenge gloser og peker på lastebilen. Før vi rekker å tenke oss om er gutten tilbake på lasteplanet. De kjører vekk. Ida står litt tafatt tilbake. Jeg føler virkelig med henne.
Som sagt reiste vi til Remand Home 0-6. Jeg ser Idas blikk lete etter noe blant alle de vinkende og leende barna. Og der sitter han. Han vinker og ler, reiser seg og løper nok en gang mot Ida. Nå er det ingen som kan stoppe ham. Han løper inn i armene til Ida, og Ida løfter ham opp. Jeg må snu meg bort for å ikke begynne å gråte.
Vi blir fortalt at dette ikke bare er et hjem for barna, men også et adopsjonssenter. De søte damene viser oss rundt. Køyesenger er stablet tett i tett i rommene for å ha nok senger til alle. Det er 81 barn på senteret. Neste rom er fullt av sprinkelsenger, gangveien mellom sengene er så smal at vi må nesten gå sidelengs. De fleste barna her ser ut til å være i 1årsalderen , ikke eldre. De små bleiebarna stabber rundt i rommet. Noen står eller ligger i sengene sine. Selv om de er så små må de drikke og spise selv. Den lille plastkoppen er nesten for tung for den spinkle kroppen å løfte. Allikevel klarer de alle å få i seg grøten. Ei bitte-lita jente, hun er så lita at hun så vidt har lært å stå, rekker frem handa. “jambo” (hei) sier hun. Jeg må nesten le. Alle er sjarmert. Vi går videre. Neste rom er barna 1-3 år. De ligger rundt omkring på gulvet, spiser eller er i sengene. En av de ansatte forteller at her bor også den yngste på senteret. Hun er ca en måned gammel. Det er fælt å se den tynne kroppen ligge helt alene i en stor sprinkelseng. Disse barna må klare seg mye alene. De ansatte jobber hardt, men det er umulig å få gitt alle oppmerksomhet hver dag. De minste barna prøver hjemmet å sette i fosterhjem, men dette er vanskelig å få til. Barn under 2 år kan bli adoptert bort. Resten av barna vil mest sannsynlig fortsette i systemet. Når de er blitt 7 blir de flyttet til det første hjemmet vi besøkte. Og om de ikke blir frikjent der vil de gå videre til fengsel for voksne. Dette er helt forferdelig. Mesteparten av disse små barna er blitt funnet i veikanten, i søppelkasser eller blitt forlatt av foreldrene på noens dør. Fattigdom har mye av skylden for dette, men også det at guttebarn er mere verdt enn jentebarn spiller inn. Mange jentebarn blir rett og slett kastet som søppel. Foreldrene har kanskje bare råd til å ha et barn til. Ikke alle vil da godta at det ene barnet er ei jente.
Vi får beskjed om at vi kan gå fritt rundt. Jeg setter kursen mot de minstes rom, men blir stoppet på veien. En liten gutt med skittent fjes står i en av gangene. Han er nok rundt 1 ½ år. Det er noe med han. Han kommer helt bort til meg og drar meg i buksa. Det er mange andre barn også rundt meg, men det er noe med denne gutten som jeg ikke kan sette fingeren på. Han strekker seg mot meg og jeg løfter ham opp. Han er nok snart for gammel til å bli adoptert bort. Jeg får frysninger av å tenke på at han mest sannsynlig bare blir en av mange i systemet. Alle de andre “voksne” har gått ut til lekeplassen, det er varmt. Jeg setter meg ned på det kjølige murgulvet, med den lille gutten på fanget. Han lener seg inntil brystet mitt og lukker øynene. Han puster tungt. Jeg stryker han på ryggen under den tykke strikkegenseren, han ser på meg og smiler. Øynene hans er så store. De er fortsatt blå, så han kan ikke være veldig gammel. Han er så utrolig skitten. Jeg får helt frysninger. De andre barna klatrer rundt meg. Noen fletter håret mitt. Andre prøver å snakke med meg. Jeg forstår jo ikke et ord. Jeg reiser meg og går ut. Fortsatt med gutten på hoften. Ei lita jente gråter og vil opp. Jeg løfter henne med den ledige armen. Hun er så tynn og slapp. Hun stopper etter hvert å gråte og lener seg mot meg. Vi leker en alt for liten stund med barna før Boniface sier at vi må gå. Det tar 20 minutter før vi kommer oss ut. Barna gråter når vi sier ha det. Den lille gutten på hofta mi skjønner ingenting. Han sitter fortsatt og koser og ler. Ved utgangen kysser jeg ham på hodet og setter ham ned. Det er utrolig vanskelig. Han strekker seg mot meg og skjønner ikke at han ikke kan være med. Jeg kjenner gråten komme, men vet at jeg må gå. Jeg tar et dypt pust, vinker og går ut døra. Jeg SKAL tilbake hit en dag.
VI må også si ha det til Boniface og Mysa-gjengen. De har vært så flinke med oss. Boniface gir meg en god klem. Jeg kommer til å savne ham. Jeg hopper inn i minibussen vår. Nå er det tilbake til resten av klassen.
- Marianne
Remand home 7-16
Etter at vi hadde besøkt juvenile court var alle ganske nedtrykte og usikre på hva vi kunne vente oss når vi kom frem til Remand Home, som var neste post på programmet. Vi hadde fått vite at det er et barnefengsel/barnehjem hvor barna ofte blir sendt fra juvenile court, men utenom det visste vi veldig lite. Etter de vonde inntrykkene fra juvenile court var jeg bekymret for om det var like ille på Remand home, for det var virkelig vanskelig å se, og jeg var usikker på om jeg ville takle mer.
Vi kjørte avgårde fra rettslokalene som lå midt i byen, og etter hvert som vi kjørte ble omgivelsene mer og mer landlige. Da vi svingte inn på gårdsplassen foran Remand home skjønte vi fort at dette var noe annet enn juvenile court. Husene så mye koseligere ut, og de hadde grøntarealer rundt. Fem minutter etter at vi hadde ankommet kom det en lastebil med barn i, og vi kjente igjen flere av barna vi hadde sett i fengselet tidligere på dagen. Det var en utrolig lettelse å se at de fikk dra fra den mørke cellen! Så forsvant barna, og vi ble invitert inn i bygget. Der var det klasserom, toaletter, matsal, sovesaler og en åpen plass hvor vi sto og ventet mens de voksne pratet litt. Vi så et par nysgjerrige barn som kikket på oss fra hjørner og døråpninger, og flere av barna fra juvenile court ble vist inn mens vi sto der. Vi så blant annet at hun som gråt så høyt i fengselet ble tatt imot av tre jenter i skoleuniform, og hun smilte og pratet da de gikk inn på jentesalen sammen.
Så ble vi tatt med til en annen del av uteplassen, og der satt det rundt femti gutter og jenter som så ut til å være mellom 7 og 16 år gamle. Vi hadde en runde der alle presenterte seg, og det ble mye fnising, spesielt fra de mindre guttene som visst syntes at det var ganske flaut å reise seg opp og presentere seg for oss. Så ble det satt på musikk, og etter at alle hadde danset fra seg dro halve klassen vår videre til et annet bygg for å møte de yngre barna. Jeg, Janne og Jasmin ble igjen. Så snart de andre hadde dratt var det lunsjpause, og vi satte oss ned i en ring med barna. Det ble delt ut brødskiver og brus som vi hadde tatt med, og etter at alle barna hadde fått fikk vi også ta en flaske hver. Alle var ganske sjenerte i starten, men etter at vi hadde spist spurte de om hva vi het igjen, og da var isen brutt. Jeg har merket at afrikanere har store problemer med å uttale navnet mitt, Gyrid, så vi ble bare hetende Janne, Jasmin og Mzungu (ordet de bruker om hvite mennesker). Barna var veldig fascinerte over den hvite huden vår, og de syntes det var utrolig morsomt å ta på den og å sammenligne fargen med sin egen. Janne og Jasmin hadde selvfølgelig med seg kameraene sine, og barna hadde det kjempegøy med å ta bilder av oss og hverandre. De var virkelig åpne og utadvendte!
Etter en liten stund tok de oss med ut på en stor, kjempefin eng hvor de pleide å få leke etter skoletid. Der hadde de fotballmål, volleyballnett, sklie og husker, og mens Janne og Jasmin styrte hvert sitt lille studio med ivrige små fotografer, fikk jeg være med og leke. Først skulle vi hoppe tau, men jeg var ikke like flink som dem, og ble raskt satt til å svinge tauet istedenfor. Så ble jeg tatt med for å spille badminton med en av de litt eldre jentene, men i den afrikanske heten ble det raskt for varmt for meg, så da ble jeg tatt med for å ta bilder med dem istedenfor – “Can I try? This one too! Mzungu!”. Jasmin viste dem hvor stor kontrast det ble mellom meg og dem på kameraet, og da lo de seg skakke og sammenlignet huden vår på nytt. Vi hadde det kjempegøy med dem, og etter mer leking, fotografering og et kappløp tvers over hele engen, sto plutselig Eivind der og sa at vi måtte dra. Tiden hadde gått veldig fort, og både vi og barna skulle ønske at vi kunne blitt litt til, men programmet var strengt og vi måtte tilbake til Nairobi. Vi klemte barna og sa ha det og takket for en fantastisk dag, og lovet å sende dem noen av bildene vi hadde tatt. Den ene jenten som hadde holdt meg i hånden og vist meg rundt hele dagen ga meg armbåndet sitt, og det var virkelig rørende. Jeg ga henne en klem til før vi gikk, og så snart vi var ute av porten begynte tårene å trille. Vi fikk virkelig føle på hele følelsesspekteret. Etter å ha sett hvor ille det var på juvenile court var det å se hvor fint det var på Remand home, og selv om det var trist å reise fra dem var det fint å vite at vi hadde gitt dem en bra dag de sikkert ikke kommer til å glemme med det første. Jeg dro derfra med en god følelse, og det var virkelig en dag jeg aldri kommer til å glemme!
- Gyrid
Juvenile court, Remand home og barnehjem
Dagen i dag startet med frokost på den herlige caféen JAVA house Nairobi, som har gode frokoster og diverse tilbehør man kan plukke ut som snacks. Alle på turen har virkelig falt for den fantastiske milkshaken av alle slags smaker man kan finne, jeg har virkelig fått sansen av sjokolade eller choko ship milkshake. Men ingen av oss visste hva dagen skulle bringe med seg og hvilke inntrykk og følelser som skulle dukke opp…
Første stopp på dagens program var Juvenile Court, dette er et sted hvor rettsaker for barn holdes, og det er celler hvor barna blir oppholdt før de får en dom. Her er det barn fra 0-16 år. Grunnen til at dette er til er fordi det er en del slummer hvor barn mer eller mindre har så mye frihet som de vil ha. Og hvis politiet ser barn i slummen uten foreldre kan de bare plukke dem opp og ta de med, det er det samme systemet som hundefangere har bare at dette er snakk om barn.
Når de har blitt plukket opp må foreldrene til barne(ne) komme og hente dem og det er en utrolig lang prosess for at Juvenile court skal forsikre seg om at det er foreldrene. Dette er for de som ikke har gjort en kriminell handling, men som bare har gått uten foreldre. De som har gjort en kriminell handling må gjennom en ganske lang prosess med rettsak og greier. Etter at barna blir dømt kan de komme til et sted som kalles Remand home, eller så blir de sendt tilbake der de kom fra, men alt dette kommer i neste innlegg. Men først til inntrykkene når vi kom til Juvenile court.
Da vi kom til stedet visste vi langt ifra hva som ventet oss, vi kom uante inn på et lite område hvor toalettene ble vasket rett ved siden av “matlagingen”. Det luktet sterk urin og møkk, og bare 5 m unna skulle vi stå og lage dagens frokost til de som satt i cellene. Vi stod og snakket og tøyset som om alt var normalt og ble veldig fasinerte av en giga gresshoppe som hoppet utrolig langt og høyt. Så startet alvoret.
Vi ble fortalt om stedet og hvordan prosessene her er, dette var et lite slag i ansiktet for oss alle. Det å faktisk høre av en ansatt om at han har plukket opp helt uskyldige barn i slummen bare fordi at de ikke hadde en mamma eller pappa ved siden av seg var bare uvirkelig! Når vi hadde fått litt informasjon om dette skulle vi lage brødskiver og te til barna som satt inne i cellene. Alle stod og hjalp til, men maten var utrolig trist, det var loffbrød og litt grovere brød som fikk én side med smør på og satt sammen med en brødskive til. Teen var litt bedre, men bare det at maten blir laget ute ved doene var et sjokk i seg selv. Så var det en lang ventetid før vi skulle inn til barna og gi maten og drikka.
Når vi kom inn i lokalet var det to celler, en for gutter og en for jenter. Det var omtrent 20 barn og guttecella var full, mens jentecella var ganske romslig siden det var et mindretall av jenter der. Når vi kommer inn hører vi at det er en som står og skriker og skriker, dette gjør at alle blir usikre og litt skremte. Tårene bygget seg opp i øynene, og det var vanskelig å holde igjen allerede da. Men vi fikk det til alle sammen. Vi skulle egentlig inn til jentene først, men det ble gjort om når hun ene bare stod og skrek av frustrasjon fordi hun ikke forstod hva som skjedde. Så vi gikk inn til guttene først, og på de usle benkene der inne satt det en hel gjeng med gutter fra forskjellige aldre. Noen var ganske unge, og andre litt eldre. Så ga vi ut mat og te, vi følte oss som 8 idioter som stod der for å se på noe som ikke var i virkelighetsbildet vårt. Etter å ha delt ut mat til alle to ganger var vi inne hos guttene igjen, tårene var virkelig på vei til å sprute ut der vi så de tomme blikkene. Det stod mange forskjellige ting på veggene, men de som traff meg og Gyrid aller mest var disse:
“I am going home today…” og “I am getting released today?”
Når vi stod å så på veggene og alt som stod der merket jeg at tårene var på vei nedover kinnene mine og snufsete nese kom, så da valgte jeg å gå ut derfra i stedet for å vise at dette var ille ovenfor de som satt der. Dette var bare helt forferdelig!!
Når vi kom oss ut fra cellene skulle vi hjelpe til med oppvasken, alle var ganske opprørte og i en type sjokktilstand. Å få virkeligheten slengt i ansiktet på den måten er tøff. Det tok sin tid før vi fikk tatt oppvasken og alle hadde satt seg ned, og prøvde å holde tårene unna… Marianne var den første som setter seg litt unna og får tårene som triller nedover kinnene av de sterke tingene vi akkurat har opplevd. Jeg personlig prøvde å holde meg sterk og ikke gråte, men dette var utrolig vanskelig! Til slutt sprekker jeg også, tårene bare triller nedover og hulkingen starter. Bare av å tenke tilbake er det nesten så tårene triller nok en gang. Vi hadde aldri i livet forberedt oss på noe så tøft å se på en så fin morgen som vi hadde hatt tidligere på dagen. Vi fikk tillatelse til å ta bilder på slutten, men dette, bare for jævlig rett og slett til å kunne finne frem kameraet i det hele tatt, så vi valgte å ikke ta noen bilder denne gangen.
Alt var bare utrolig trist og ingen var muntre og glade lengre, men videre på programmet skulle vi, og det skal Gyrid og Marianne snakke mer om i de to neste innleggene.
- Jasmin
Abonner på:
Innlegg (Atom)